Category Archives: USA

Full kaos i Afghanistan – USAs solokjør

Bilde fra Operasjon Khanjari i Helmand-provinsen i juli 2009.

To av NATOs største og mest omdiskuterte operasjoner i Afghanistan ble satt i gang uten at hverken NATOs generalsekretær, de allierte eller NATOs øverste politiske råd var informert. NATO-ledelsen fikk ikke info, viser lekkede dokumenter. «Uheldig», innrømmer USA.

Operasjon Khanjari, som betyr «sverdslag» på afghansk, var den største militære offensiven siden slaget om Fallujah, Irak, i 2004, og den største flybårne operasjonen til US Marines siden Vietnamkrigen. Den ble starten på den blodigste måneden siden Afghanistan-krigen startet, med store tap av både sivile, opprørere og NATO-soldater.

Hemmelige amerikanske dokumenter lekket av Wikileaks avslører at NATO-operasjonen ble satt i gang uten at hverken NATOs generalsekretær, de allierte eller NATOs råd ante hva som skjedde. Stikk i strid med NATOs egne regler hadde ikke den øverste politiske ledelsen i verdens mektigste forsvarsallianse fått informasjon på forhånd.

Selv amerikanerne innrømmet at dette var «en uheldig hendelse», siden det ble vanskeligere for politikerne i NATO-landene å forsvare offentlig hva man gjorde i Afghanistan, hvis man ikke informasjon.

Men også da 4.500 ISAF-soldater fra USA, Storbritannia, Nederland, Estland, Danmark og Canada innledet Operation Achilles, som hadde som mål å renske ut Taliban-opprørere fra de nordlige delene av Helmand-provinsen sør i landet i mars 2007 og som blir ansett for å være den største multinasjonale kombinerte operasjonen lansert, kom det som en bombe ifølge Wikileaks-dokumentene. En tydelig misfornøyd daværende generalsekretær i NATO Jaap De Hoop Scheffer innrømmet at han selv ikke ante at operasjonen var i gang før mediene meldte det.

«Hverken han eller rådet hadde fått tilstrekkelig briefing», skriver USAs NATO-ambassade. Hoop Scheffer varslet at NATO-ledelsen måtte «finne den riktige balansen i kommunikasjonen mellom NATOs militære ledelse og NATOs råd.»

«Dette illustrerer noe som har vært et stort problem gjennom hele krigen i Afghanistan. NATO blir nærmest sand i maskineriet for USA. Vi har sett flere ganger at amerikanerne rykker inn og utfører angrep uten noen som helst varsling eller koordinering», sier avdelingsleder ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) Ståle Ulriksen.

«I Norge har det vært brukt som argument at ved å delta i Afghanistan så har vi større innflytelse. Da gir det grunn til å stille kritiske spørsmål at viktige operasjonelle beslutninger blir tatt uten man politikerne, NATO-rådet og generalsekretæren det hele tatt blir informert. Paradokset er at etter at president Barack Obama tok over, så er det blitt mer amerikanske alenegang i Afghanistan», sier Kristian Berg Harpviken, direktør for Fredsforskningsinstituttet (PRIO) .

Etter begge fadesene fikk NATOs politiske ledelse en beklagelse fra NATOs sentrale militære kommando (SHAPE). Den 15. juli 2009 fikk NATO-rådet omsider en briefing om Helmand. Da hadde de allierte blitt påførte sine største tap i det som var den blodigste måneden så langt i krigen. Da admiral David Rene Moreno fra SHAPE ga det amerikanerne beskrev som en «tørr» briefing. «Opprørsaktiviteten er konstant», sa admiral Moreno. Da kokte det over.

NATO angrep, politisk ledelse visste ingenting

Operation Khanjari in Afghanistan

Operation Khanjar in Afghanistan

The Frame: Operation Khanjar – U.S. Marines in Afghanistan

U.S. Marines launch Operation Khanjar – largest military offensive since 2004 battle of Fallujah

– Dypt uanstendig krig

Storoffensiv mot Taliban

Befalets Fellesorganisasjon | NATO har startet våroffensiven

Afghanistan: Operation Achilles Heel?

Operation Achilles – Wikipedia

Reklamer

NATO øker spenningen overfor Russland

https://i1.wp.com/images2.sina.com/english/world/p/2010/1121/U164P200T1D348928F8DT20101121012036.jpg

USA og NATO har for første gang siden Den kalde krigen tegnet opp en militær strategi for å forsvare noen av de mest sårbare landene i Europa mot trusler fra Russland.

Ifølge en hemmelig rapport fra amerikanske diplomater til NATOs hovedkvarter i Brussel foreslo den amerikanske admiralen James Stavridis å tegne opp forsvarsplaner for Litauen, Latvia og Estland.

Ifølge lekkasjer fra Wikileaks har USA og NATO på initiativ fra USA og Tyskland for første gang siden Den kalde krigen tegnet opp en militær strategi for å forsvare Polen og Baltikum mot trusler fra Russland. Avgjørelsen om at NATO skal utforme en konkret forsvarsstrategi for Polen og de tidligere sovjet-republikkene Estland, Latvia og Litauen, ble tatt i hemmelighet i januar 2010, og har fortsatt ikke blitt offentliggjort.

Rapporten, signert USAs utenriksminister Hillary Clinton, kan markere starten på en større omveltning av NATOs forsvarspolitiske kurs i Europa. USA er beredt på å hjelpe Polen og Baltikum mot trusler fra Russland. Ni NATO-divisjoner, herunder amerikanske, britiske, tyske og polske, har ifølge dokumentene blitt pekt ut til å forsvare Polen og de tre Baltikum-landene dersom Russland går til militært angrep på ett eller flere av de fire medlemslandene.

De foreliggende planene innebærer at Polen skal grupperes sammen med de tre Baltikum-statene i et felles forsvarsprogram kalt ”Eagle Guardian”. I andre forhandlinger har USA også tilbudt seg å sende spesialstyrker til Polen for å styrke sikkerheten mot Russland.

Beslutningen viser overraskende enighet mellom to parter som tidligere har vært i strid om hvordan den vestlige forsvarsalliansen skal forholde seg til Russland. USA har tidligere prøvd å få igjennom forslag om en lignende plan, men har blitt nedstemt av tysk-ledet motstand i Vest-Europa, som ikke har ønsket å provosere Kreml ytterligere.

I rapporten skriver amerikanske utenriksarbeidere følgende: ”Takket være intense, om enn diskrete, forhandlinger har vi overvunnet den motstanden som fantes, og kommet fram til en felles kurs mellom USA og Tyskland.”

Slik planen er beskrevet i rapportene har USA forberedt nord-polske og tyske havner på å ta imot britiske og amerikanske krigsskip. Velinformerte kilder hevder at de første NATO-øvelsene vil finne sted i Polen og Baltikum-landene allerede neste år.

Etter flere år med forsvarspolitisk strid mellom USA og Russland virket det under NATO-toppmøtet i Lisboa i november som at de to partene endelig hadde kommet til en viss enighet, men Russland reagerer sterkt på planene.

Til tross for president Barack Obamas løfter om å forbedre USAs forhold til Russland avslører imidlertid rapportene fra Wikileaks at amerikanske diplomater frykter at en politisk omveltning i etterkant av toppmøtet vil kunne utløse ”unødvendige spenninger” fra Russlands side.

De tre Baltikum-statene ble medlem av NATO i 2004 og har fra da av klaget over at deres behov for hjelp mot Russland har blitt ignorert. De har beskyldt NATO for ikke å overholde ”én for alle, alle for én”-prinsippet, som utgjør kjernen av forsvarsalliansen.

Artikkel fem i NATOs unionsavtale går ut på at alliansen skal stille opp for ethvert medlemsland dersom det blir angrepet. Den eneste gangen artikkelen har blitt satt ut i virkelighet var etter 11. september da europeiske og kanadiske styrker stilte opp for å hjelpe USA.

Øst-europeiske medlemmer i NATO har over lengre tid argumentert for at forpliktelsene til artikkel fem har ingen betydning med mindre NATO tegner opp konkrete forsvarsplaner.

Fjorårets militærøvelse i Russland, der russerne simulerte en invasjon av Baltikum og et atomangrep på Polen, forsterket frykten for Russland blant de tidligere Sovjet-statene.

NATO vil forsvare Baltikum

Ny rolle for Nato igjen?

– NATO-Russland-møtet er historisk

Store svakheter i Russlands forsvar

– Russland er en mafiastat

Russisk demokrati uten sjanser

USA, Norge og Russland

Solheim ville ikke opprøre russerne

Erik Solheim har gitt USA beskjed om at Norge ikke vil spille en aktiv rolle i Russlands bakgård.

USA ønsket norsk hjelp i Kaukasus

Erik Solheim skal ha forklart at Norge ikke ville fremmedgjøre Russland.

Hvordan et fiendebilde av Russland blir konstruert

Ifølge et brev som den amerikanske ambassadøren i Oslo sendte til Washington høsten 2008 mente norske tjenestemenn at Georgia fremprovoserte et russisk angrep i 2008, men la offentlig skylden på Russland, ifølge den amerikanske ambassaden.

I brevet heter det at en ”betydelig andel” av norske tjenestemenn og offentligheten ”skylder på georgisk feilberegning for det russiske motsvaret og er overbevist om at Norge ikke ville gjort de samme tabbene”, skriver tidligere ambassadør Benson K. Whitney.

En rådende oppfatning også blant norske tjenestemenn var, ifølge Whitney, at ”Vesten, med USA i spissen, har skjøvet Russland så langt at et motsvar var uunngåelig.”

Det angivelige norske dobbeltspillet vakte oppsikt i USAs Oslo-ambassade. ”Det er verdt å merke seg at GON (den norske regjeringen) ikke har lagt vekt på dette offentlig, men heller kritisert Russland og kreve at de overholder Folkeretten”, heter det i dokumentet.

Dette henger, ifølge ambassadøren, sammen med at Norge er blant de landene som er mest kritisk til å gi Ukraina og Georgia en såkalt Membership Action Plan (MAP-status).

Oppfatningen fra den amerikanske ambassadøren står i kontrast til uttalelser fra statsminister Jens Stoltenberg to uker senere. Overfor NTB sa Stoltenberg: ”Krigen i seg selv mener jeg ikke endrer vår vurdering av Georgia. Det er ikke noen andre enn NATO og Georgia som skal påvirke om Georgia kan bli medlem eller ikke.”

Ambassadør Whitney, som beskriver nordmenn tørt som ”dialogelskende” som ”ikke det hele tatt ønsker å akseptere at russisk bruk av makt er en mulighet som bør vurderes”,  mente konflikten ga muligheter for å få endre på Norges holdning til Russland og at angrepet kunne benyttes som en vekker for Norge om at Russland kan være klare for å bruke makt.

”Nå har vi en mulighet til å styrke Norges engasjement i NATO og å forsterke vårt bilaterale forhold”, skrev Whitney, som så med velvilje på det han mente var en gryende endring i norsk strategisk politikk.

”Norske tjenestemenn og offentligheten tror ikke Russland noen gang vil angripe Norge militært, men enkelte er mer oppmerksom på at Russland er villige til i det minste å vurdere bruk av makt som et legitimt verktøy i internasjonal politikk”, skriver Whitney, som har vært svært skeptisk til den rødgrønne regjeringen.

– Mener Georgia hadde seg selv å takke

Ifølge USAs ambassadør får anti-semittisme lov til å gro mer eller mindre fritt i Norge – godt hjulpet av tidligere politikere

BEKYMRET: Tidligere ambassadør Benson K. Whitney (øverst t.h) er bekymret på vegne av Norges rundt 1500 jøder. Han peker blant annet på tidligere statsminister Kåre Willoch som en «skingrende, anti-israelsk røst» som speiler sterke, antisemittistiske holdninger blant nordmenn. Foto: VG

BEKYMRET:

Tidligere ambassadør Benson K. Whitney hevder det er sterke, antisemittistiske holdninger blant nordmenn.

Tidligere ambassadør Benson K. Whitney er bekymret på vegne av Norges rundt 1500 jøder. Han peker blant annet på tidligere statsminister Kåre Willoch som en “skingrende, anti-israelsk røst” som speiler sterke, antisemittistiske holdninger blant nordmenn.

Unødvendig å påpeke det absurde i denne erklæringen, som har blitt stadig mer vanlig. En hver som tørr å kritisere Israel blir kalt antisemitt. Dette på tross av at det ikke har noe med antisemittisme å gjøre i det hele tatt.Begrepet antisemittisme blir med andre ord brukt for å kneble politisk motstand.

Den amerikanske ambassaden i Oslo sa i desember at de frykter at økende antisemittisme blant nordmenn gjør det vanskelig for Norge å fungere som mekler i Israel-Palestina-konflikten. I et hemmelig brev som ble sendt ut fra den amerikanske ambassaden i november i 2009, og som har blitt lekket via Wikileaks, tegner daværende ambassadør Benson K. Whitney et bilde av et Norge hvor anti-semittisme får lov til å gro mer eller mindre fritt – godt hjulpet av tidligere politikere.

“Jøde” er blitt et populært kallenavn i Norge. Tjenestemenn ved den israelske ambassaden har fortalt oss at de anser den økende antisemittismen og anti-israelske holdninger i Norge som så konsekvente at dette kan svekke Norges evne til å megle i konflikten mellom Palestina og Norge”, skriver ambassadøren i et dokument.

Bakgrunnen for det over to sider lange dokumentet er et utsagn fra tidligere statsminister Kåre Willock i Dagsnytt 18 på NRK, som fikk bred medieoppmerksomhet i dagene som fulgte. På spørsmål fra programlederen om han trodde at påtroppende president Barack Obama kunne føre en annen Midtøsten-politikk enn sin forgjenger, svarte nemlig Willoch følgende: “Det ser ikke lyst ut, for han har jo valgt en stabssjef som er jøde.”

Stabssjef er den viktigste jobben i Det hvite hus, nest etter presidenten selv. Willoch hevdet at utnevnelsen av en stabssjef med jødisk bakgrunn, den beryktede sionisten Rahm Emanuel, ville føre til en mer Israel-vennlig politikk. Emanuel, som var Bill Clintons politiske rådgiver under hans periode som president, er kjent under tilnavnet Rahmbo på grunn av sin tøffe og aggressive stil som politiker, og regnes som en av de mektigste demokratene i Representantenes hus i den amerikanske Kongressen. Israelsk presse roste Barack Obama for å ha spurt kongressmannen Rahm Emanuel om å bli ny stabssjef i Det hvite hus, og avisen Maariv gikk så langt som å kalle Emanuel for “Vår mann i Det hvite hus.”

Den sentrale Demokraten, som ennå ikke har takket ja til oppdraget fra Obama, har jødisk opphav. Faren hans er født i Jerusalem og var medlem i Irgun, en ultranasjonalistisk jødisk undergrunnsbevegelse som kjempet mot britiske styrker før staten Israel ble dannet i 1948. I 1960 flyttet han til USA, og han er overbevist om at sønnen vil fremme israelernes sak i Det hvite hus. Emanuel selv meldte seg som frivillig i den israelske hæren under den første Golfkrigen i 1991 og var utstasjonert på en base i Nord-Israel i to måneder.

Uttalelsen fikk blant annet forfatter og Aftenpostens kulturanmelder Mona Levin til å rase. “Willoch er rasist og viser jødehat”, hevdet en rasende Levin, som også hevdet Willoch er antisemitt. “Han har holdt på i 20-30 år, og det har bare blitt mer og mer. Hatet lyser ut av øynene hans når han snakker om Israel”, tordnet Levin. “Da viser du selv den intoleransen som du forsøker å bekjempe. Du viser ingen toleranse for en annen legitim demokratisk mening i et åpent samfunn”, svarte Venstres Abid Raja, som deltok i debatten.

Kåre Willoch mener at Mona Levins utspill, der hun kalte den tidligere statsministeren for rasist, er helt på viddene. “Det er en total forvrenging av mine utsagn”, sier han. “Jeg ser dette som et utslag av den svært vanskelige stillingen som israelere føler når det begås slike grusomheter, og jeg skjønner hvor lett det er å komme med ubeherskede utsagn når jøder er i den situasjonen de er, hvor det er vanskelig å forsvare det som skjer i Midtøsten. Det er en psykologisk vanskelighet med å forsvare det som skjer”, sier Willoch, sm reagerte på uttalelsen, og sa at det overhode ikke var noe sannhet i utsagnet.

Willoch hevdet selv at uttalelsene hans, om Obamas stabssjef, er så langt fra rasisme og antisemittisme som det går an å komme. “Dette var en ren politiske vurdering om denne stabssjefen gir grunn til større eller mindre endring i forhold til USAs Midtøsten-politikk, og jeg ser for meg at det vil føre til mer pro Israel-politikk også fra Obama-administrasjonens side. Jeg håper på endring, men det ser ikke lyst ut”, sa han.

Ambassadør Whitney deler Levins bekymring, og viser til at den jødiske befolkningen i Norge gjør det samme. Ifølge det over to sider lange dokumentet skal den jødiske synagogen i Oslo motta hatbrev og trusler hver eneste dag. “Sjefsrabbineren i Oslo får visstnok en haug av hatpost hver dag. Typiske hilsener i slike mail er “Mordere” og “Kanskje Hitler hadde rett”, skriver Whitney.

I likhet med blant annet bekjempelsen av terrorisme, håndteringen av krigsforbrytere og kontroll på asylsøkere i Norge, mener ambassadøren også i denne saken at Norge ikke bruker nødvendige ressurser for å sørge for at antisemittismen ikke øker.

Ervin Kohn, fungerende nestleder i Det Mosaiske Trossamfunn i Norge, bekrefter bekymringene. Han peker på den stadige økningen av antall muslimer i Norge som en av grunnene til at jødene føler seg mer utsatt for antisemittisme. “Antisemittismen har økt i Norge de siste årene. Vi må sikre synagogen vår på en helt annen måte nå enn tidligere”, sier Kohn, som kan bekrefte at synagogen jevnlig mottar trusler og hatbrev, uten at han ønsker å gå inn på antallet. Men at norske myndigheter ikke tar saken på alvor, er han derimot ikke enig i. “Mye er på gang. Holocaustsenteret skal undersøke hvor utbredt antisemittisme er blant befolkningen i Norge. Det er også satt i gang tiltak i skolene”, sier Kohn.

En annen norsk politiker som har blitt kalt antisemitt er SV-leder Kristin Halvorsen. Konfidensielle dokumenter fra den amerikanske ambassaden, som har blitt lekket via Wikileaks, avslører hittil ukjente detaljer rundt dramaet som utspilte seg i kjølvannet av SV-lederens oppsiktsvekkende støtte til forbrukerboikott av Israel i 2006.

Dokumentene viser at utspillet skapte tilløp til panikk i Utenriksdepartementets lokaler på Victoria Terrasse. Så bekymret var staben rundt Jonas Gahr Støre for de amerikanske reaksjonene at utenriksministeren gikk til det uvanlige skrittet å sende sin egen statssekretær, Kjetil Skogrand, direkte til den amerikanske ambassaden samme morgen som intervjuet med Halvorsen sto på trykk i Dagbladet.

Skogrand hadde et krystallklart budskap til amerikanerne: Dette er et rent soloutspill fra Kristin Halvorsen. Den norske utenrikspolitikken ligger fast, og boikott av israelske varer vil aldri bli en del av regjeringens politikk.

Til tross for det usedvanlig raske forsøket på brannslokking fra Støres nestkommanderende, var de amerikanske reaksjonene svært sterke. Dokumentene som er lekket fra WikiLeaks viser at det i dagene som fulgte var hektisk møtevirksomhet internt i regjeringen. Også mellom den amerikanske ambassaden i Oslo og myndighetene i Washington glødet kommunikasjonslinjene i dagene etter utspillet.

Tre dager etter at intervjuet sto på trykk ble Halvorsen tvunget til en pinlig retrett, der hun måtte beklage utspillet. I erklæringen fastslo en ydmyk SV-leder at hun fremover ville overlate utenrikspolitikken til Støre.

I rapporten etter Halvorsens tilbaketog understreker tjenestemannen ved den amerikanske ambassaden at “intenst press fra utenriksministeren og statsminister Jens Stoltenberg, i tillegg til den svært tøffe meldingen fra Washington”, førte til at Halvorsens ble tvunget til retrett. Samtidig fastslår han at Halvorsen nå “har lært en smertefull lekse.”

I rapporten forsøker den amerikanske tjenestemannen også å tegne et bilde av den politiske situasjonen i Norge etter SVs inntreden i regjeringen i 2005. Her gjør han det klart at mange observatører hadde regnet med at SV ville komme med denne typen soloutspill. Han mener likevel at det har kommet noe godt ut av denne “smertefulle episoden.”

“Nå er Halvorsen og SV satt på plass, og det er trolig at de nå vil holde seg i ro en stund fremover. Vi håper at dette kan føre til et bedre forhold til den rødgrønne regjeringen, i hvert fall for en stund”, skriver han.

Spørsmålet er bare om hvor vidt den kritikken av Israel som nå synes å blomstre i Norge er selvforskyldt og om hvor vidt det dreier seg om antisemittisme, eller, som det nok trolig er, en kritikk over israelsk politikk, og da ikke minst den som Israel fører overfor palestinerne.

Det bør være tydelig for en hver at det er palestinerne som er offeret, og ikke Israel, selv om det er det israelerne gjør sitt beste for at det er det vi skal tro. Og boikott, både økonomisk, diplomatisk, akademisk og kulturell er kanskje, på lik linje med det som var tilfelle i Sør Afrika, det middelet vi har og som vi kan ta i bruk.

Det er jo merkelig at man reagerer på boikott når det kommer til Israel, og mener at man ikke kan foreta seg dette ettersom det ville komme til å ramme hele det israelske samfunnet, samtidig som man forsøker å føre en bredest og dypest mulig sanksjon mot Iran uten at de samme argumentene ansees som gjeldende.

Willoch: – Hun forvrenger totalt på mine utsagn

Israelsk Obama-ros for valg av stabssjef

“Rahmbo” blir Obamas høyre hånd

Vurderer tilbudet som Obamas stabssjef

Bekymret ambassadør: – Jødehatet øker i Norge

Slik ble SV-Kristin tvunget til Israel-retrett

Stoltenberg avviser boikott av israelske varer

Halvorsen oppfordrer til boikott av Israel

Kristin Halvorsen beklager boikott-uttalelser

Stoltenberg avviser boikott av israelske varer

Kraftig angrep på Israel-boikott

– Sier mest om USAs utenrikspolitikk

USA ønsker borgerlig samarbeid velkommen

Støre oppringt av USAs ambassadør

Støre ikke overrasket over USA-kritikk

USA-diplomater skeptisk til Støre

omstridt og hemmelig militærprosjekt blir utad presentert som et kommersielt foretak

HiROS-satellittene fremstilles som et fredelig, kommersielt foretak, men styres i hemmelighet av det militære. Satelliten på bildet er den sivile Hubble-satelliten som brukes til å studere verdensrommet.

Hemmelige amerikanske notater som er lekket til Wikileaks viser at det pågår et nytt og dramatisk våpenkappløp i verdensrommet og at amerikanerne er meget bekymret over konsekvensene.

Rapporter fra den amerikanske ambassaden i Berlin lekket til Wikileaks avslører avslører hvordan tyske myndigheter i tett samarbeid med USA har startet et ”aggressivt” løp for å bygge en ny generasjon spionsatellitter. Disse nye tyske spionsatellittene, som inngår i det hemmelige HiROS-prosjektet, kan overvåke ethvert sted på kloden flere ganger daglig, også under jorden. Det omstridte og hemmelige prosjektet, som vil revolusjonere mulighetene til total bildeovervåking av ethvert sted på jorden, blir utad presentert som et kommersielt foretak.

De skjuler spionsatellitter som miljøtiltak

Kina ypper til stjernekrig

Den 11. januar 2007 ble en kinesisk bakkebasert anti-satellittrakett skutt opp i verdensrommet. Målet var en satellitt som gikk i bane 250 kilometer fra jorden. I løpet av noen minutter var målet ødelagt. Amerikanerne trodde ikke det de så – og fikk sjokk da det gikk opp for dem at kineserne var i stand til å skyte ned en satellitt så høyt oppe.

Det meste av USAs og NATOs høyteknologiske våpenarsenal, kommunikasjonssystemer og raketter er avhengig av satellitter. Det Kina ønsket å vise med rakettnedskytningen viste at Kina var i stand til å slå ut Vestens militære teknologiske forsprang, men i Vesten ble det hele presentert som et våpenkappløp mellom USA, Russland og Kina. Dette på tross for at Kineserne selv hevdet at hensikten var fredelig, og at målet var å presse USA til forhandlinger om å avskaffe våpen i verdensrommet.

Samme år som rakettnedskytningen foreslo Russland og Kina en internasjonal traktat som forbyr utplassering av våpen utenfor jordkloden, for på denne måten å hindre et våpenkappløp i verdensrommet, men USA avviste forslaget.

Et forbud mot utplassering av våpen i rommet, inkludert masseødeleggelsesvåpen, ble første gang innført gjennom den såkalte Outer Space Treaty i 1967. Men avtalen regulerer ikke nedskyting av satellitter.

”Hvis vi ikke hindrer et våpenkappløp i rommet, vil vi ikke ha internasjonal sikkerhet”, sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov på en nedrustningskonferanse i Genève. ”Arbeidet med å forhindre et våpenkappløp i verdensrommet står på dagsorden under konferansen. Det er på tide å begynne å arbeide seriøst og praktisk på dette området”, fortsatte han.

”En ny traktat bør innebære forbud mot utplassering av alle våpentyper i rommet og mot maktbruk og trussel om maktbruk mot gjenstander i rommet”, mener den russiske utenriksministeren. ”Dersom én stat utplasserer våpen i verdensrommet, vil det utvilsomt utløse en kjedereaksjon. Og dette vil igjen øke faren for en ny runde i våpenkappløpet både i rommet og på jorden”, advarte Lavrov.

USA avviste det russiskkinesiske forslaget, fordi amerikanerne mener et forbud mot våpen i verdensrommet vil være umulig å overvåke. Dette, ifølge Det hvite hus’ talskvinne Dana Perino, fordi «enhver gjenstand som bevisst plasseres på kollisjonskurs med et romfartøy vil kunne defineres som et våpen, noe som gjør et våpenforbud umulig å overvåke.”

”Vi er imot nye lovverk eller andre restriksjoner på bruken av verdensrommet”, sa Perino, som hevdet at den beste måten å avverge et våpenkappløp i rommet på ville være å oppmuntre til fritt innsyn og tillitsskapende tiltak, noe som vil si at enkeltland ikke behøver å gå og lure på hva de andre driver med. Men fra saken rundt den nye generasjonen spionsatelitter som USA og Tyskland samarbeider om og som har blitt offentliggjort gjennom hemmelige amerikanske notater lekket til Wikileaks virker det som om det er USA som driver med tuskenspill og som trengs å bli overvåket.

Kina ypper til stjernekrig

Vil ha våpenforbud i rommet

Krigføring i rommet – Wikipedia

Jumbojeten som styrtet

Et fly fra China Airlines med 225 mennesker om bord styrtet i havet mellom Taiwan og Hongkong. Dykkere har arbeidet med å hente opp ferdskriveren og taleregistratoren, i håp om å finne årsaken til at flyet gikk i oppløsning før det styrtet. Alle de 225 om bord mistet livet i ulykken.

Ifølge taiwanske myndigheter har militære radaranlegg oppfanget signaler som tyder på at flyet brakk i fire deler i en høyde av 9.000 meter. Det er fremsatt flere teorier om årsaken, en eksplosjon om bord, plutselig trykkfall, kollisjon, eller en rakettnedskytning.

Taiwans militære avviser mistanken om at jumbojeten som styrtet i sjøen kan ha blitt truffet av en kinesisk rakett. En militær talsmann avviser at en kinesisk rakett kan ha truffet flyet. «Kina har benektet det. Vi mener benektelsen er svært troverdig», sier talsmannen.

Taiwan avviser nedskytings-mistanke

Flyet delte seg i fire

Få sjanser for overlevende etter flykræsj

Flyet kan ha eksplodert i luften

Passasjerfly styrtet utenfor Taiwan

Mislykket oppskyting i India

Oppskytingen av satellitten GSAT-5P, med det nyeste innenfor kommunikasjonsteknologi, mislyktes da raketten begynte å brenne i luften kort tid etter oppskytningen lørdag 25. desember.

Her eksploderer raketten

USAs diplomati møter problemer

Under en rundttur på besøk hos lederne av landene rundt den persiske golf har statssekretær Hillary Rodham Clinton erklært at det vil ta mange år å reparere skaden forårsaket av Wikileaks’ lekkasjer. Hun har derfor endret sin reise slik at den inkluderer en utstrakt ”unnskyldningstur” for på denne måten å sikre sine allierte, som har blitt ydmyket på grunn av lekkasjene.

”Jeg tror jeg vil svare på spørsmål rundt Wikileaks resten av livet, ikke kun under resten av min tid som statssekretær”, fortalte Clinton til reportere da hun begynte på sin 5 dagers besøksreise til arabiske land, hvor av mange var blitt truffet av lekkasjene om private samtaler mellom amerikanske diplomater og regionale ledere.

In Persian Gulf, Clinton says damage from WikiLeaks deep

Leaked U.S. cables reveal sensitive diplomacy

USA krever mer av Norge – Total lydighet

Amerikansk overvåking av hundrevis av norske borgere har den siste tiden skapt knuter på tråden mellom den norske regjeringen og amerikanske myndigheter.

En rekke brev fra den amerikanske ambassaden i Oslo til amerikanske myndigheter avslører at forholdet mellom Norge og USA har vært merkbart kjøligere enn tidligere, siden de rødgrønne kom til makten i 2005.

Hverken George W. Bush eller Barack Obama har tatt seg bryet med å invitere statsminister Jens Stoltenberg til Det hvite hus. Brevene kan bidra til å forklare hvorfor.

Allerede før USAs viseutenriksminister Josette Shiners Norges-besøk den 16. mai 2006, skrev daværende USA-ambassadør Benson K. Whitney et brev der han kritiserte den rødgrønne regjeringen i sterke ordelag: ”De siste fem månedene har vært ville, med nye og overraskende utspill- fra å lansere ideen om sikkerhetsdialog med Iran til at norske tjenestemenn har blitt enige om å møte Hamasrepresentanter”, skriver Whitney, som ikke er i tvil om at Norge er i ferd med å endre sin utenrikspolitikk og beskriver SV som ”mildt sagt uansvarlig.”

De rødgrønne, ledet an av utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) og daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) forsøker å endre den utenrikspolitiske konsensusen, og distansere seg fra USA, mener han, og skriver: ”Om dette ikke kontrolleres, kan det true selv våre næreste bånd til Norge (sikkerhetstjeneste og militært samarbeid).”

Nesten to år senere er tonen like skarp. I et brev med tittelen ”Not our fathers Norway,” datert den 31. januar 2008 oppsummerer Whitney en utenrikspolitikk han misliker sterkt.

”Etter to år indikerer en rekke beslutninger at endringene er reelle, strategiske, og ikke begrenset til spesifikke områder som Irak”, skriver han.

I tillegg til SV legger ambassadøren et stort ansvar på utenriksminister Jonas Gahr Støre personlig. ”Støre viser stor vilje til å avvike fra internasjonal konsensus”, skriver Whitney, som advarer amerikanerne mot å anta at USA og Norge generelt har felles interesser. ”Dette er ikke det Norge mange husker, og relasjonen til norske myndigheter innebærer mer uenighet enn før,” legger han til.

Den utstrakte korrespondansen fra den amerikanske ambassaden levner liten tvil om at Norge provoserer amerikanerne. Dette er blant punktene amerikanerne kritiserer:

1) Den norske troen på dialog med, fred og forsoning, som oppfattes som naiv og ”nesten ideologisk.”

2) Den norske dialogen med Hamas. USA oppfatter at Norge har utspilt sin rolle i Midtøsten.

3) Møter med iranske politikere på toppnivå, og tro på at det går an å føre dialog med Iran.

4) Bedrede relasjoner til venstrevridde land i Sentral- og Sør-Amerika, og Cuba.

5) Motvilje mot å kritisere Russland, og bli sett på som støttespillere av USAs kritikk.

6) Norges motstand mot rakettskjoldet.

7) Den etiske reguleringen av oljefondet, som USA oppfatter som politisk motivert.

B) Mangelfull terrorlovgivning i Norge, og altfor lite ressurser til politi og terrorberedskap.

9) Regjeringens jakt på allianser i Norden og Europa, som kan svekke NATO.

10) Norges uttrekking fra Irak og den USA- og britiskledede Operation Enduring Freedom i Afghanistan.

Amerikanerne er også kritiske til hvordan norsk politikk blir styrt. I dokumenter heter det blant annet at ”norske politiske ledere kan være så overbevist om at de har rett i deres sak at de ikke er i stand til å forstå at man kan tenke annerledes enn dem. Norge sees gjennom kritiske brilleglass, også etter at Obama har tatt over presidentstolen og en ny ambassadør, Barry White, er på plass i Norge.

I forkant av Obamas Nobelprisbesøk i Oslo, skriver White at Norge, etter deltagelsen i fredsprosessen i Midtøsten, har spilt en ”stadig mindre, ofte uavhengig, og til tider uhjelpsom rolle i Midtøsten,” og peker kritisk på Norges sterke tro på å engasjere ”alle, inkludert Hamas, som ikke er definert som en terroristorganisasjon.” White beskriver likevel Norge som en solid NATO-alliert.

Støre: – Et større bilde i Washington

USA: Norges politikk truer våre nære bånd

USA misliker Kinas økende innflytelse i Afrika

De siste lekkasjene fra Wikileaks, som den britiske avisen The Guardian har offentliggjort, viser at kinesernes inntog i Afrika vekker bekymring i USA og at amerikanerne følger utviklingen med argusøyne.

Kina er på full fart inn som politisk og økonomisk stormakt i Afrika. De afrikanske landene handler i økende grad med Kina, som i løpet av få år vil være kontinentets viktigste handelspartner. ”Kineserne er overalt i Afrika”, sa leder for Afrika-kontoret ved OECDs Utviklingssenter, Henri-Bernard Solignac-Lecomte, tidligere i høst. OECD er samarbeidsorganisasjonen for verdens rike og mellomrike industriland.

Råvarer og jordbruksarealer trekker kinesiske investeringer til Afrika, og med 1 milliard mennesker er Afrika et stort marked for kinesiske selskaper. Ifølge Solignac-Lecomte ser kineserne på Afrika som et marked for billige ferdigvarer. Kina har i flere år tilbudt rimelige lån, gjeldssletting og andre virkemidler for å få større innflytelse i Afrika. Til gjengjeld får landet tilgang til naturressurser som olje og gass.

Asia er verdens verksted. Latin-Amerika kan bli verdens brødkurv. Afrika har naturressurser og jordbruksarealer. En ny økonomisk verdensorden tar form. I fjor overtok Kina som Sør-Afrikas viktigste handelspartner. Det indiske storkonsernet Tata er nummer to på listen over de mest aktive investorene i Afrika.

The Guardian har lagt ut flere Wikileaks-lekkasjer som omhandler korrespondanse mellom amerikanske diplomater i Afrika og Washington:

Kineserne praktiserer en politikk hvor de ikke blander seg inn i interne forhold, der Vestlige stater ofte setter ”god styring” som en betingelse for støtte. Menneskerettighetsgrupper har derfor kritisert kinesernes inntog i Afrika de siste årene og anklager Beijing for å hjelpe noen av de verste afrikanske regimene til å opprettholde makten.

I korrespondanse fra Jonnie Carson, en sentralt plassert amerikansk diplomat i Afrika, blir kinesernes inntreden i Afrika beskrevet som ”en svært aggressiv og farlig økonomisk konkurrent uten moralske skrupler.” Dokumentet gir en viss innsikt i rivaliseringen mellom Washington og Beijing i Afrika. Han legger til at ”Kina ikke er i Afrika av menneskelige hensyn. Kina er i Afrika i første rekke for Kina.”

En annen årsak til kinesisk tilstedeværelse i Afrika er ifølge Carson ønsket om å ”sikre afrikanske stemmer i FN.” ”Har de undertegnet militære avtaler? Trener de styrker? Har de utviklet etterretningstjenester?” Når kineserne for alvor begynner å gjøre seg gjeldende på disse områdene, vil USA begynne å bekymre seg, mener diplomaten.

Men stemmer det at Vestlige stater støtter demokratiutvikling i Afrika? Neppe. USA ga via Kirkpatrick doktrinen, en politisk doktrine tilskrevet USAs FN ambassadør Jeane Kirkpatrick på tidlig 1980-tallet for å rettferdiggjøre amerikansk støtte for anti-kommunist diktaturer i Sør i kontekst av den kalde krigen, støtte til flere regimer som begikk drap og folkemord mot deres folk rundt om i verden.

I tillegg til dette kommer at en rekke diktaturer og kontrarevolusjonære paramilitære grupper opp gjennom tiden har blitt støttet av USA og deres Vestlige allierte, samtidig som mange regjeringer har blitt styrtet og presidenter drept.

Verdens nye herskere (2002), orginaltittel: The new rules of the world, av John Pilger belyser den moderne imperalismens natur. Han avslører blant annet gjennom frigjorte dokumenter hvordan general Suhartos blodige maktoppvisning i Indonesia på 1960-tallet inngikk i den vestlige verdens plan for å innføre en “global økonomi” i Asia. Det finnes en rekke lignende eksempler fra Afrika hvor USA, sammen med sine allierte, har ført en både diplomatisk, økonomisk og militær kamp mot en demokratisk utvikling.

Oljeselskapet Shell

Dokumentet er skrevet etter at Carson hadde et møte med internasjonale oljeselskap i Nigerias største by Lagos i februar i år, og viser også hvordan oljegiganten Shell skal ha infiltrert nær sagt alle nigerianske departement.

Shells administrerende direktør i Nigeria på dette tidspunktet, Ann Pickard, fortalte amerikanske diplomater at oljeselskapet hadde svært god tilgang til informasjon fra regjeringshold. Oljeselskapet skal blant annet ha hatt full oversikt over alle politiske avgjørelser i det oljerike Nigerdeltaet.

Pickard skal ha skrytt av at den nigerianske regjeringen hadde glemt omfanget av Shells infiltrering og ikke var klar over hvor mye informasjon selskapet hadde om forhandlinger i regjeringskretser.

Dokumentene viser også at oljeselskapet skal ha utvekslet informasjon med amerikanske myndigheter. I ett tilfelle skal selskapet ha gitt amerikanske diplomater navnene på nigerianske politikere mistenkt for å støtte opprørsvirksomhet, og til gjengjeld skal selskapet ha bedt om informasjon fra USA om opprørernes militære kapasitet.

Asia-handel løfter Afrika

US embassy cables: US monitors China and its expanding role in Africa

US embassy cables: Shell seeks to share Nigeria intelligence

US embassy cables: Shell says ‘we have people in all relevant Nigerian ministries’

EU sikrer seg strategisk viktige råvarer fra ressursrike utviklingsland i Afrika og Sør-Amerika

EU er villig til å bruke bistand som pressmiddel for å sikre tilgang på viktige råvarer, men kan vente seg hard motstand. EUs behov for, og jakt på, strategiske råvarer blir tydelig kommunisert. Gjennom bilaterale frihandelsavtaler, multilaterale forhandlinger, diplomatiske forbindelser, bistandsprogrammer og et eget råvareinitiativ, skal EU sikre seg strategisk viktige råvarer fra ressursrike utviklingsland i Afrika og Sør-Amerika.

Kommentar: EUs råvarediplomati

Liste over strategiske ressurser lekket

I USA pågår det en omfattende debatt om WikiLeaks avsløringer av amerikanske diplomaters rapporter hjem, er skadelige eller mest pinlige. Så langt synes det å være en bred enighet om at de mer er pinlige og at USA må bruke tid på å gjenopprette tilliten i flere hovedsteder.

En diplomat fortalte amerikanske medier at folk i regjeringsapparatene rundt ikke var spesielt imøtekomme og at det spørsmålet de oftest fikk var: «Skal du skrive hjem om dette?»

Med et dokument fra 2009 som offentliggjør en liste av anlegg rundt i verden som USA mener er viktig for deres sikkerhet går WikiLeaks et skritt lenger.

Listen, som omfatter alt fra viktige telekommunikasjonsanlegg, forsyninger av metaller, olje- og gassanlegg, havner og bedrifter som produserer insulin og vaksiner, er basert på opplysninger fra alle amerikanske utenriksstasjoner, som i februar 2009 fikk beskjed om å lage en liste over alle anlegg som hvis de går tapt, kan skade USAs sikkerhet i vesentlig grad. «Tap av disse ressursene vil være kritisk for folkehelsen, økonomien og sikkerheten til USA», heter det i innledningen til dokumentet.

Det er amerikanske diplomater som ble bedt om å sette opp denne listen uten å ha kontakt med vertslandets myndigheter. Listen er også påført at den ikke skal vises til utlendinger.

Både viktige gassrørledninger, undersjøiske telekabler, havner og mineralforekomster har blitt listet opp. Det eneste som står oppført under Norge er «kobolt nikkel gruve», uten noen nærmere forklaring. Blaafarveværket på Modum sto på 1800-tallet rett nok for 70-80 prosent av verdensproduksjonen av kobolt, men ble nedlagt i 1893. Også en koboltgruve i Kongo er nevnt i dokumentet.

På slutten av 1800-tallet sto Norge også for halvparten av verdens nikkelproduksjon, noe som langt fra er tilfelle lenger. Mer sannsynlig er det at amerikanerne finner Xstrata Nikkelverk utenfor Kristiansand, tidligere kjent som Falconbridge, strategisk viktig. Nikkelraffineriet er i dag det største i Vesten og har en produksjonskapasitet på 92.000 tonn i året. Nikkel benyttes i rustfritt stål og kjemiske produkter. Det benyttes også til komponenter innen fly-, skips- og bygningsindustrien.

Verken olje- og gassindustrien eller forsvarsindustrien i Norge er representert på lista over anlegg USA finner strategisk viktige.

I USA har utenriksdepartementet sagt at de ikke vil kommentere detaljer om enkeltavsløringer, men advarte sterkt på et generelt grunnlag mot at visse avsløringer kan skade USAs vitale sikkerhetsinteresser. I etterkant av denne lekkasjen sa statssekretær i amerikansk UD, Philip Crowley, at offentliggjøringen var uansvarlig og at den ikke bare skadet USA men også andre lands sikkerhetsinteresser.

Kristinn Hrafnsson, en talsperson for WikiLeaks, svarte at listen var distribuert til 2,5 millioner mennesker blant annet amerikansk militært personell og leverandører. «En omfattende spredning av informasjon som en påstår er så sensitiv», hevder Hrafnsson, som viser til at listen ikke inneholder eksakte adresser eller noe om de sikkerhetsforanstaltninger som er gjort, men viser den hva slags informasjonsinnsamling amerikanske diplomater driver.

Nye lekkasjer på «grensen til det kriminelle»

Disse stedene er «viktige» for USA

WikiLeaks releases list of global sites ‘vital’ to US