Category Archives: Norge og Norden

Hemmelig samarbeid for å spenne bein på Russland

Medvedev og Putin (Foto: Vladimir Rodionov/AP)
e-PINE-gruppen skal ha diskutert et svensk forslag om å støtte Russlands president Dmitrij Medvedev for å splitte ham og statsminister Vladimir Putin.

Ifølge lekkasjer fra Wikileaks skal Norden, Baltikum og USA i flere år ha samarbeidet for blant annet å samordne landenes politikk overfor Russland. Landene skal blant annet ha diskutert et svensk forslag om å støtte Russlands president Dmitrij Medvedev i et forsøk på å splitte ham og statsminister Vladimir Putin.

Samarbeidet, som kalles Enhanced Partnership in Northern Europe (e-PINE) og inkluderer Danmark, Estland, Finland, Island, Latvia, Litauen, Norge og Sverige, ble lansert den 15. oktober og møtes på høyest mulig tjenestemannsnivå to ganger i året vekselsvis i USA og Europa. Blant deltakerne er USAs viseutenriksminister Daniel Fried, og fra Sverige blant andre utenriksråd Björn Lyrvall.

Ifølge diplomatrapportene, som er datert i 2007 og 2008, har gruppen som oppgave å koordinere politikken og utveksle informasjon om blant annet Russland, Hviterussland, Moldova og Ukraina. Alle deltakerlandene skal ha samarbeidsproblemer med Russland, og mener det er usannsynlig at det kommer til å bli bedre på grunn av Russlands politiske forandring. De er også enig om at det tosidige forholdet mellom det enkelte deltakerland i gruppen og Russland virker til Russlands fordel.

De ni landene, deriblant Sverige som står utenfor NATO, er enige om å støtte en plan om NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia. I august 2008 brøt krigen mellom Georgia og Russland ut, en krig Russland fikk skylden for å ha startet, men etter georgiske provokasjoner.

Høsten 2008, etter at krigen var over, møttes e-PINE og Sveriges utenriksråd Bjørn Lyrvall understreket behovet for å støtte Georgia, og sa at ”business as usual” med Russland ikke lenger var mulig.

Den amerikanske ambassaden i Stockholm slo i juli 2009 fast at utenriksminister Carl Bildt tonet ned sine anti-russiske uttalelser fordi Sverige skulle overta det roterende formannskapet i EU, men hans støtte til Georgia og lobbyvirksomhet i kulissene skal ha fortsatt.

Heather Conley, viseassisterende statssekretær ved European and Eurasian Affairs, beskrev, statsdepartementets 5 års gamle Northern European Initiative (NEI) og sa «Vi vil fortsette vårt positive forhold i Nord Europa og oppnå felles målsettinger som vil tjene oss alle» gjennom e-PINE. «USA og de 8 statene i den baltiske regionen har felles interesser som vi kan fremme tilsammen», fortsatte han med å si.

«Vi vil vedvare å være en del av det multilaterale nettverket av samarbeid som har utviklet seg i denne regionen over det siste tiåret. Vi vil utdype vår dialog vedrørende måter vi kan addressere de gjenværende utfordringene i regionen. Vi vil samarbeide med våre venner for å forlenge suksessen til statene bakenfor de nye grensene til NATO og EU.»

Ifølge Conley kan de saker som E-PINE arbeider med bli delt inn i tre brede kategorier: 1) Politisk sikkerhet, inkludert arbeidet vedrørende terrorisme og ødeleggelsesvåpen, samt samarbeide innen NATO og Partnership for Peace, 2) Sunne samfunn, inkludert det å addressere sykdom, menneskesmugling og miljøsaker 3) Handel, investering, økonomi og handelsbånd.

Enhanced Partnership in Northern Europe (e-PINE) Launched

– Ville splitte Medvedev og Putin

Reklamer

Sverige åpner hemmelige dokumenter

https://i1.wp.com/www.asiantribune.com/files/images/Carl%20Bildt%20with%20US%20Secretary%20of%20State%20Clinton.JPG

Utenriksminister Carl Bildt har besluttet å offentliggjøre over 400 sider med graderte diplomatiske rapporter fra Den kalde krigens dager.

I 1990 og 1991 mottok det svenske utenriksdepartementet strie strømmer av rapporter fra ambassaden i Moskva, generalkonsulatet i Leningrad og fra diplomater på plass i Tallinn, Riga og Vilnius. Rapportene gir spennende innsikt i de historiske omveltningene på den andre siden av Østersjøen.

Nå har den svenske utenriksministeren Carl Bildt, sterkt påvirket av Wikileaks, som har offentliggjort hundretusentalls sider med hemmelig diplomatisk materiale, besluttet å offentliggjøre over 400 sider med hemmeligstemplede diplomatiske rapporter, som fra innsiden skildrer Sovjetunionens fall som førte til uavhengigheten til Estland, Latvia og Litauen på begynnelsen av 1990-tallet.

”Nå kan hvem som helst lese originaldokumentene fra de svenske diplomatene som skildret den høydramatiske tiden rundt Sovjetunionens fall og de baltiske statenes frigjøring”, sier Bildt.

Bildt er blant annet kjent, og kritisert, for sin støtte til Irak krigen via den amerikanske krigslobbygruppen Committee for the Liberation of Iraq (CLI), en lobbygruppe med nære forbindelser til Bush-administrasjonen og våpenindustrien i USA.

Den svenske avisen Expressen avslørte at Carl Bildt ble rekruttert til CLI, som besto av neokonservative «hauker» med koblinger til våpenindustrien, for at han ifølge CLIs president Randy Scheunemann skulle lobbyere for en invasjon i Irak. Gruppen skal ha stått hardt på for å sørge for at USA realiserte planene om å gå til krig mot Irak, og 20. mars for snart fire år siden var invasjonen en realitet.

Ifølge sveriges tidligere statsminister Göran Persson var opplysningene ødeleggende for landets internasjonale omdømme. «Ingen vil lenger lytte til Sveriges stemme internasjonalt. Jeg tror ikke noen i EU ønsker å bli satt i forbindelse med denne typen amerikanske grupper», sa Persson til Sveriges Radio etter at nyheten kom ut.

Men Bildt har også blitt kritisert for en rekke andre ting, inkludert for sitt forretningsmessige engasjement i selskaper som Lundin Petroleum, som er aktive i Sudan, og Vostok Nafta, som står nær den russiske gassgiganten Gazprom. Men på tross for dette har sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt forsvart sin utenriksminister og sagt at han har full tillit til sin partifelle fra de konservative Moderaterna.

Vanligvis er UD-rapporter, som det her er snakk om, hemmeligstemplet i 50 år i Sverige. Carl Bildt sier han ser bort fra denne regelen fordi det handler om en meget dramatisk politisk situasjon i Sveriges nærområde, som ifølge Bildt er kommet noe i skyggen av den offentlige interessen. Dessuten er det 20 år siden disse dramatiske hendelsene fant sted.

”Dette er et bidrag til historieskrivningen og dessuten en måte å vise at Sverige har en meget bra utenrikstjeneste”, sier Carl Bildt, som legger til at det svenske utenriksdepartementet fortsatt har stor ekspertise på Russland og Baltikum og at det er viktig å satse store utenrikspolitiske ressurser på dette området.

Bildt, som hevder at USA og Storbritannia var altfor fokusert på det som skjedde i Moskva og ikke oppmerksom nok på den informasjonen som de svenske diplomatene fanget opp i Leningrad og i de baltiske hovedstedene, hevder at de dokumentene som nå blir offentliggjort viser at Sverige var det best informerte landet i hele verden om den løpende utviklingen i Sovjetunionen og Baltikum.

Mange av de til nå hemmeligstemplede rapportene gir fascinerende øyeblikkskildringer, blant annet en håndskrevet rapport fra det dramatiske møtet i det litauiske parlamentet i Vilnius den 11.mars 1991 da parlamentet vedtok Litauens selvstendighetserklæring.

De frem til nå hemmeligstemplede svenske UD-rapportemne avslører blant annet et møte mellom Boris Jeltsin og de nordiske ambassadørene i Moskva den 15.januar 1991, noen måneder før Jeltsin ble valgt til Ruslands president.

Møtet fant sted bare to dager etter massakren ved TV-tårnet i Vilnius der sovjetiske sikkerhetsstyrker drepte 14 sivile litauere og skadet flere hundre andre. Noen måneder tidligere hadde president Michael Gorbatsjov vært i Litauen i et siste forsøk på å stabilisere situasjonen.

Ifølge rapporten som den svenske ambassadøren Örjan Berner sendte hjem, mente Jeltsin at situasjonen i Baltikum og Sovjetunionen var ”ytterst farlig”. Jeltsin mente Gorbatsjov stod under sterkt press fra KGB, Forsvarsledelsen og ledende krefter i kommunistpartiet.

Ifølge UD-rapporten sa Jeltsin at han på sin side hadde inngått avtaler med de baltiske republikkene og tatt deres parti. Jeltsin sa også at han hadde mottatt advarsler om et mulig attentat rettet mot ham og at han av den grunn hadde endret på hjemreisen til Moskva.

Sverige åpner hemmelige dokumenter

Chefen: Därför värvade vi Bildt

Bildt är förbrukad

Carl Bildt: Neocon lobbyist?

Committee for the Liberation of Iraq – Wikipedia

Committee for the Liberation of Iraq – SourceWatch

Folket vil ha Göran Persson tilbake

Sverige: Tilbake til kjerneverdiene

USA, Norge og Russland

Solheim ville ikke opprøre russerne

Erik Solheim har gitt USA beskjed om at Norge ikke vil spille en aktiv rolle i Russlands bakgård.

USA ønsket norsk hjelp i Kaukasus

Erik Solheim skal ha forklart at Norge ikke ville fremmedgjøre Russland.

Norge ut av canadisk oljesand

https://i1.wp.com/www.tu.no/multimedia/archive/00135/Greenpeace_oljesand_135440e.jpg

Ifølge Wikileaks-dokumenter fortalte den tidligere miljøvernministeren i Canada, Jim Prentice, om sjokket han fikk etter å ha hørt debatten om ”Dirty oil” under en konferanse i Bergen, Norge, den 27. mai 2009 til USAs ambassadør til Canada, David Jacobson. Miljøministeren mente hans egen regjering sov i timen. Statoil er bare én av svært mange aktører som driver med oljesand i Canada. Likevel er det norske selskapet det eneste som er nevnt i redegjørelsen fra ambassadøren.

Myndighetene i Alberta i Canada anklager nå Statoil for brudd på vannregelverket og for å ha gitt gal eller villedende informasjon om vannbruk til boreaktivitet i det omstridte oljesandprosjektet. Myndighetsorganet Alberta Environment har nå tatt ut stevning mot den norske olje- og gassgiganten. Forholdene som beskrives i stevningen stammer fra årene 2008 og 2009 og selskapet risikerer en bot på over 60 millioner kroner. Første rettsmøte er berammet til 6. april i Edmonton, hovedstaden i delstaten Alberta.

Truls Gulowsen i Greenpeace i Norge mener nå at stevningen må bety spikeren i kista for det norske engasjementet i canadisk oljesand. Dersom det er hold i anklagene kaller han saken pinlig både for Statoil og for den norske stat som eier. ”Ikke bare har man brukt vann ulovlig, Statoil har etter anklagene bevisst feilrapportert. Slik kan ikke et statseid selskap drives. Jens Stoltenberg bør ta ansvar og trekke Statoil ut av tjæresand, før Statoil drar seg selv, Norge som miljønasjon og klimaet enda lenger ned i søla”, sier Gullowsen.

Anklager Statoil for løgner om oljesandprosjektet

– Oljesand-utvinningen har vært ute av kontroll

Fryktet for Canadas miljøimage

Klimanasjonen Norges Akilles

Stopp arktisk oljeboring på Grønland!

Hvordan Telenor saken ble løst

Telenors enorme problemer i Russland sto på dagsorden da statsministrene Jens Stoltenberg og Vladimir Putin møttes i Moskva 19. mai 2009.

Telenor og russiske Alfa var i nær fem år i bitter strid om gigantverdiene i den russiske mobiloperatøren VimpelCom, hvor Telenor eier 30 prosent og Alfa eier 44 prosent. De to selskapene eier henholdsvis 56,5 prosent og 43,5 prosent i ukrainske Kyivstar.

Telenor var i perioden 2004–2009 i dyp konflikt med Alfa. I oktober i fjor ble de to gamle stridskjempene enige om å slå sammen VimpelCom og Kyivstar. De to vil eie 38–39 prosent hver i det nye selskapet, VimpelCom Limited, som blir registrert i Bermuda. Hovedkontorene flyttes fra Kiev og Moskva til Nederland og børsnoteres i USA.

En mikroaksjonær i VimpelCom, Farimex, gikk til sak mot Telenor for at det norske selskapet prøvde å stoppe et VimpelCom-oppkjøp i Ukraina. Telenor ble i en domstol i Sibir våren 2009 dømt til å betale erstatning på 1,7 milliarder dollar (10 mrd. kroner).

Telenor nektet å betale ettersom de så det som urimelig. En russisk namsmann svarte da med å ta arrest i Telenors aksjer i VimpelCom, som da var verdt 12 milliarder kroner. Da truslene om tvangssalg kom, kastet den norske regjeringen seg tungt inn i konflikten, siden Staten eier 54 prosent av Telenor. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) tok opp saken med den russiske statsministeren Vladimir Putin og presidenten Dmitrij Medvedev i Moskva den 19. mai.

Stoltenberg håpet de kunne forhindre at aksjene ble solgt før Telenors ankesaker i det russiske rettssystemet kom opp, men da Putin på pressekonferansen etter toppmøtet ble spurt om han ville forhindre tvangssalg av aksjene, reagerte han med forargelse.”Det er fullstendig upassende og ukorrekt spørsmål. Russiske myndigheter har ingen kommersielle interesser i denne saken, her er vi helt nøytrale og uavhengig”, sa han. Heller ikke Stoltenberg ville bekrefte at han hadde fått noen løfter fra Putin.

Men i et dokument sendt fra den daværende amerikanske ambassadøren i Oslo, Benson K. Whitney den 18. juni 2009, som Wikileaks har lekket heter det at Putin hadde lovet Stoltenberg at Telenors VimpelCom-aksjer ikke ville bli solgt før alle Telenors ankemuligheter var uttømt. Putin kan med dette ha reddet Telenor fra å tape milliarder i Russland. I samtaler med Jens Stoltenberg skal han ha lovet å stoppe tvangssalg av Telenors aksjer i VimpelCom.

Telenor ønsker ikke å uttale seg om selskapet visste om noen Putin-garanti, og henviser til Statsministerens kontor (SMK). Men Dag Melgaard, kommunikasjonsdirektør i Telenor, sier Telenor også i etterkant av møtet mellom Putin og Stoltenberg, følte at salgstrusselen var høyst reell. ”Vi var redde for at aksjene ville bli tvangssolgt helt frem til april 2010, da Farimex trakk søksmålet”, sier Melgaard, som berømmer jobben regjeringen gjorde for å løse saken og mener dette presset bidro til at aksjene ikke ble solgt.

Et annet dokument datert den 31. mars 2009, tyder på at utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) måtte gjennom tøffe forhandlinger med sin russiske kollega Sergej Lavrov. Ifølge amerikanske notater, skal norske UD-kilder i etterkant ha orientert de amerikanske ambassadene i Moskva og Oslo om at samtalene mellom de to var både ”rough and tense.” Lavrov skal ifølge notatet ha beskyldt Telenor for å forhindre russiske investeringer i Ukraina og andre tidligere Sovjet-stater.

Lavrov skal ha foreslått en løsning lik den TNK-BP, et fellesselskap mellom et russisk oljeselskap og britiske BP, kom frem til. BP måtte bite i det sure eple og gi fra seg kontroll i selskapet. Ifølge Melgaard var en slik løsning ikke aktuell for Telenor.

Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas var imidlertid veldig fornøyd med Regjeringen, og ikke minst utenriksminister Jonas Gahr Støres behandling av saken. I et journalført brev sendt i fjor vår, som innledes ”Kjære Jonas”, takker Baksaas den norske utenriksministeren for hans personlige engasjement og innsats for å løse Russland-saken.

Baksaas skriver også at uten kontinuerlig politisk oppmerksomhet fra norske myndigheter over flere år ville det ikke vært mulig å vekke den interesse som var nødvendig for å få avsluttet Farimex-saken og herunder tvangssalget av aksjer – og etablert det nye VimpelCom-selskapet.

Utenriksdepartementet har sett dokumentet, men vil ikke kommentere om de fikk noen garantier fra Putin. ”Vi ønsker ikke å kommentere på den amerikanske ambassadens tredjepartsvurderinger som det henvises til i dokumentet”, sier Marte Lerberg Kopstad, kommunikasjonsrådgiver i UD. Departementet vil heller ikke svare på om en eventuell garanti ble videreformidlet til Telenor.

”Det er ikke riktig av norske myndigheter å blande seg inn i en tvist mellom to selskaper, men å påpeke forhold knyttet til rettssikkerheten og til rammevilkår. I samtaler med russerne gjorde vi det klart at vi forutsatte at så lenge saken var til behandling ved russiske domstoler ville det ikke foretas tvangssalg av Telenors aksjer”, sier hun.

Heller ikke Statsministerens kontor (SMK) vil kommentere om Stoltenberg i møtet med Putin fikk garantier, men en uttalelse fra næringsminister Trond Giske på et næringslivsseminar i Oslo i april 2010 kan tyde på at russiske myndigheter spilte en aktiv rolle i å løse Telenor-saken. Russlands første visestatsminister Viktor Zubkov var blant deltagerne og Giske takket her russiske myndigheter for å ha bidratt til å løse Telenors problemer i landet.

Putin grep inn mot Telenor-salg

Telenor spent før Medvedev-besøk

Krever ikke 10 milliarder likevel

Norge tar del i EUs presisjeprosjekt innenfor romfart: Jan Mayen

Programmet skal etablere et sivilt satellittnavigasjonssystem som vil virke sammen med det amerikanske GPS-systemet. Galileo skal bestå av 30 satellitter og vil gi bedre tilgang til satellittsignaler i områder hvor det i dag er dårlig dekning, særlig i nordområdene. Norsk deltagelse i byrået er underlagt Nærings- og handelsdepartementet.

EU har tatt opp med Norge muligheten for å plassere en tilsvarende Galileo-stasjon på en norsk ambassade i utlandet. Norsk Romsenter har, etter å ha tatt det opp med Utenriksdepartementet, informert EU-kommisjonen om at Norge ”ikke utelukker muligheten.”

Både EU og Norge ønsker en best mulig dekning av nordområdene, men også sikkerhet i tilfelle andre bakkestasjoner skulle falle ut. ”Det er er spesielt i Asia, det nordlige Stillehav og Nord-Amerika at denne muligheten vurderes”, sier avdelingsdirektør Marianne Moen i Norsk Romsenter.

Norge har sagt ja til å betale tre millioner kroner av etableringskostnadene for stasjonen på den forblåste øya Jan Mayen i Norskehavet. Dette på tross for at øya er fredet og har status som naturreservat. Fra før er Galileoinstallasjone etablert på norsk territorium i Antarktis og på Svalbard.

Kongsberg Satellite Services har søkt Fylkesmannen i Nordland, som forvalter reservatet for den norske stat, om dispensasjon fra vernebestemmelsene. Planene innebærer bygging av et eget hus, samt utplassering av 6 antenner, men dette er ikke det eneste, avanserte kommunikasjonssystemet som er utplassert på Jan Mayen. Tidligere er en bakkestasjon knyttet til EGNOS-satellitter, som bedrer nøyaktigheten til USAs GPS-system, plassert der, samt at lyttestasjonen Loran C i årevis har befunnet seg på øya.

Statssekretær Pål Julius Skogholt i Nærings- og handelsdepartementet begrunner regjeringens ønsker om å få Galileo-stasjoner plassert på norsk jord slik: ”Dekning og ytelse i våre interesseområder er avhengig av et tilstrekkelig nettverk av bakkestasjoner i disse områdene. Bakkestasjoner gir inntekter tilbake til Norge og norske virksomheter. Videre vil stasjonene i Norge ligge i fjerntliggende områder, som Svalbard, Troll i Antarktis og muligens Jan Mayen, og vil bidra til samfunnsnyttig aktivitet på disse stedene”, sier Skogholt.

”Endelig er bakkestasjoner på norsk territorium viktige for etableringen av Galileo-systemet og dets samlede ytelse. Det gjør Norge til en viktigere brikke i systemet, noe som igjen gir Norge økt innsyn og påvirkningsmuligheter i Galileo”, sier Skogholt.

Ifølge Kongsberg Satellite Services vil en stasjon på Jan Mayen gjøre ”det mulig å ytterligere forbedre ytelsen i nordområdene, fordi denne stasjonen, på samme måte som stasjonen på Svalbard, også ”ser” satellitter på den andre siden av Nordpolen. I tillegg vil en slik stasjon bidra til å redusere sårbarheten ved at det blir flere stasjoner i nordområdene.”

Norge har formelt forpliktet seg til å ivareta alle sikkerhetsmessige oppgaver knyttet til Galileo-bakkeinfrastruktur på norsk jord. Det er NSM (Nasjonal Sikkerhetsmyndighet) som har ansvaret for å sikre Galileo-installasjoner i Norge mot alle mulige trusler. Norske myndigheter understreker at Jan Mayens beliggenhet og klima gjør sikringsjobben mot ulike trusler til en overkommelige oppgave.

Bakkeinfrastrukturen i Galileo består av sensorstasjoner, kontrollsentra og opplinkstasjoner. Sensorstasjoner plasseres geografisk spredt over hele jordkloden og tar imot signalene fra satellittene på samme måte som en vanlig brukermottaker. Sensorstasjonene sender sine data videre til to kontrollsentra, og gir en samlet overvåking av systemets ytelse og eventuelle feilsituasjoner.

I kontrollsentrene beregnes korreksjoner til satellittenes banedata og presise klokker. Korreksjonene sendes opp til satellittene via opplinkstasjonene. I tillegg etableres det noen få store bakkestasjoner for å styre selve satellittene.

Norsk romindustri i rakettfart

Regjeringen sier ja til Galileo på Jan Mayen

Eventuell etablering av referansestasjon for Galileo på Jan Mayen

 

Krekar-saken

https://i2.wp.com/media.aftenposten.no/archive/00744/NORWAY__krekar_titt_744724x.jpg

Nesten 8 år etter at norske myndigheter startet den tilsynelatende umulige prosessen med å få Faraj Ahmad Najmuddin – bedre kjent som mullah Krekar – ut av Norge, bekrefter dokumenter som er offentliggjort gjennom WikiLeaks at Krekar er den man trodde.

Det var Krekar som grunnla Ansar al-Islam, som Wikileaks dokumenter nå knytter til alt fra produksjon av bomber til gjennomførte angrep, i 2001, samtidig som han i Norge levde som en forfulgt, men beskyttet flyktning. Krekar selv har aldri benektet at han grunnla og ledet organisasjonen. Han har tvert imot hevdet at han er del av en hellig krig, der målet er å gjeninnføre det han mener er guds styre i Irak.

Ansar al-Islam ble dannet i september 2001 som en fusjon mellom Jund al-Islam (Islams soldater), ledet av Abu Abdallah al-Shafi’i, og en splinter gruppe fra Islamic Movement of Kurdistan (IMK), som ver en av de kurdiske gruppene som kjempet mot Baathregimet ved å gjøre opprør mot den irakiske regjeringen.

Splintergruppen fra IMK ble ledet av Mullah Krekar, som ble leder av Ansar al-Islam, som motsatte seg en avtale gjort mellom IMK og den dominerende kurdiske gruppen i området, Patriotic Union of Kurdistan (PUK).

Ansar al-Islam inkluderte i begynnelsen omtrent 300 menn, hvor av mange var veteraner fra den sovjetisk-afghanske krigen, der i blant fra al Qaeda, samt en del som hverken var kurdere eller arabere.Krekar selv hadde etter avsluttet utdannelse reist til Pakistan hvor han ble ansatt som lærer ved et teknisk universitet i Peshawar. Han drev også et losjihus for islamske mujahedin på vei til eller fra Afghanistan.

Ansar al-Islam okkuperte et område på grensen mellom irakisk og iransk Kurdistan, men under den amerikanske invasjonen av Irak i mars 2003 ble Ansar al-Islams enklave erobret av PUK-styrker med amerikansk flystøtte.

Paramilitære grupper fra US Special Activities Division (SAD) gikk inn i Irak før 2003 invasjonen. Sammen med US Army Special Forces og PUK Peshmerga førte de krig mot Ansar al-Islam. Kampen, som pågikk før selve invasjonen i februar 2003, resulterte i mange døde soldater.

I februar 2004 ble begge de kurdiske partiene PUK og KDPs feiringer av id-festen i Arbil utsatt for selvmordsbombere som drepte 109 mennesker og lemlestet mer enn 200 andre. Organisasjonen Ansar al-Sunnah tok på seg ansvaret for udåden og hevdet at den ble utført «til støtte for våre brødre i Ansar al-Islam.»

Men på tross for at mange tidligere aktivister innen Ansar al-islam hadde gått inn i Ansar al-Sunnah og lignende grupper hevdet de kurdiske styresmaktene at organisasjonen ennå var aktiv i de kurdiske områdene i Irak. I desember 2007 anerkjente Ansar al-Sunnah formelt at gruppen hadde vokst ut av Ansar al-Islam, og tok tilbake sitt opprinnelige navn.

I tillegg har Ansar al-Islam et utstrakt nettverk i Europa som finansierer og støtter væpnede angrep i Irak, hvor av mange har blitt arrestert, og da ikke minst i land som Tyskland og Sverige.

En gjennomgang NRK har gjort av de omstridte Wikileaks-dokumentene viser at mulla Krekar og Ansar al-Islam, samt Ansar al-Sunna som gruppen på et tidspunkt skiftet navn til, er omtalt i 184 dokumenter. Gruppen knyttes til både halshogginger og selvmordsaksjoner.

Dokumentene, som er skrevet av de internasjonale styrkene i Irak mellom 2004 og 2009, beskriver hvordan organisasjonen har gjennomført angrep både mot internasjonale styrker og andre irakiske grupperinger.

Andre rapporter dreier seg om smugling av våpen og personer fra Iran, Syria og Libanon. Det er også rapporter om hvordan organisasjonen har rettet seg direkte mot den såkalte grønne sonen i Bagdad – senteret for det internasjonale nærværet i Irak.

Gruppen er fortsatt aktiv, og gruppen opplyser selv at den gjennomfører stadig nye angrep. Rapportene viser dessuten at aksjonsområdet til Ansar al-Islam har strukket seg over hele Irak, ikke bare den nordlige delen av landet. Mulla Krekar regnes ikke lenger som den operative lederen av Ansar al-Islam.

Det har pågått et massivt folkemord mot kristne i Irak, der i blant assyrere og mandeere, helt siden begynnelsen av invasjonen, og i november 2008 mottok ærkebiskopen i Mosul en trussel signert av Ansar al-Islam Brigadene, som advarte alle kristne om å forlate Irak eller bli drept.

Den 4. mai 2010 ble Abu Abdullah al-Shafi’i, Ansar al-Islams leder siden Mullah Krekar dro til Norge i 2003 fanget av USAs styrker i Bagdad. Krekar er selv hverken dømt for terrorvirksomhet eller for andre kriminelle forhold, og dokumentene på WikiLeaks vil knapt få noen betydning for Norges forhold til mullahen.

Iraq War

Ansar al-Islam

Who is behind the «Terrorist Network» in Northern Iraq

Krekar i Norge

Krekar kom til Norge som kvoteflyktning fra Nord-Irak allerede i 1991. dette ettersom saddam Husseins beryktede republikanske garde hadde rykket inn i området, noe som fikk flere millioner kurdere til å flykte. I Norge mottok konen hans og deres fire barn, som alle har fått innvilget norsk statsborgerskap, asyl, men Krekar selv har ikke fått innvilget sin søknad.

Krekar innledet en pendlertilværelse mellom Norge og Kurdistan-Irak der han deltok i oppbyggingen av ekstreme islamistiske grupper som hadde brutt ut av IMK, og som i 2001 kom til å danne Ansar al-Islam.

Ansar al-Islam okkuperte et område på grensen mellom irakisk og iransk Kurdistan. Gruppen gjennomførte i 2001-2003 en rekke massakrer og terrorhandlinger rettet mot de kurdiske selvstyremyndighetene, først og fremst partiet PUK. Myndighetene i Irak hevder Krekar var ansvarlig for disse udådene, og krever ham utlevert.

Pendling mellom Norge og det Irak han flyktet fra fratok ham imidlertid flyktningestatus her i landet allerede i 2002. Som ledd i krigen mot terror anklaget amerikanske myndigheter i 2002 Ansar al-Islam for å være bindeledd mellom Al Qaida og Saddam Husseins Baath-regime i Bagdad.

Krekar, som fortsatt pendlet mellom Irak og Norge, ble arrestert i Nederland der han satt 4 måneder i fengsel før han i januar 2003 vendte tilbake til Norge. Her ble han flere ganger arrestert og avhørt av Politiets Sikkerhetstjeneste, som mistenkte Krekar og Ansar al-Islam for å finansiere og organisere terroraksjoner fra Norge. Saken ble overført til Økokrim som henla den, blant annet av hensyn til vitnenes sikkerhet. Men Krekar ble besluttet utvist av landet fordi han utgjør en fare for rikets sikkerhet.

Kommunalminister Erna Solberg instruerte UDI og UNE om å fatte vedtak om å utvise Krekar fra landet, på grunnlag av at han utgjør en fare for rikets sikkerhet. Krekars advokat Meling brakte på Krekars vegne utvisningsvedtaket inn for Oslo Tingrett, og fikk støtte fra Amnesty International.

Utvisningsvedtaket mot Krekar ble opprettholdt i Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett. For Høyesterett var det advokat Harald Stabel som førte saken for Krekar. Høyesterett fastslo i november 2007 at domstolene hadde full prøvingsrett, og at det var fremlagt tilstrekkelig bevis for å fastslå at mulla Krekar utgjorde en fare for rikets sikkerhet.

Advokat Meling gikk også på vegne av Krekar til injuriesak mot Carl I. Hagen som hadde betegnet Krekar som terrorist. Retten slo fast at Hagens uttalelse ikke var injurierende. Irakiske kurdere bosatt i Norge demonstrerte mot Krekar under rettssaken.

Høsten 2005 truet Krekar på TV-kanalen al-Jazeera med terroraksjoner i Norge dersom han blir utlevert. Krekars advokat, Brynjar Meling, sa etterpå at Krekars uttalelser er tatt ut av sin sammenheng, og mener uttalelsene er blitt feilaktig gjengitt i norske medier.

Arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen bekreftet den 28. oktober 2005 at Norge fortsatt ønsker å utvise mulla Krekar. Utvisningsvedtaket blir imidlertid ikke gjennomført før norske myndigheter kan få på plass en avtale med irakiske myndigheter der det garanteres at Krekar ikke vil bli henrettet eller torturert. Får ikke norske myndigheter en slik garanti fra irakiske myndigheter, vil det være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser å sende ham tilbake.

Det er bred politisk enighet om at Krekar skal ut, og i 2007 ble utvisningen stadfestet av Høyesterett. Etter hvert ble det imidlertid klart at en retur av Krekar ikke er nært forestående til tross for offentlige forsikringer om det motsatte fra norske myndigheter. Med unntak av Fremskrittspartiet hersker det i partiene enighet om at utvisningen må skje i tråd med norsk lov, noe som blant annet vil si når Irak garanterer at Krekar ikke vil bli dømt til døden.

”Det er ingen grunn til å tro at en utvisning av Krekar fra Norge er nært forestående, særlig ettersom Krekars advokater bruker det norske lovverket til Krekars fordel.”

Det at Iraks tidligere diktator Saddam Hussein ble henrettet den 30. desember 2006, og at 13 medlemmer av Ansar al-Islam ble henrettet i Nord-Irak tidligere samme år, svekket muligheten for utlevering ytterligere.

25. januar 2010 ble Krekars leilighet på Tøyen i Oslo angrepet av ukjente bevæpnede menn. Krekar, hans kone, sønn, svigersønn og datter, som var på besøk fra England, var tilstede i leiligheten da skudd falt. Krekars svigersønn ble lettere såret i det mulige drapsforsøket. I frykt for nye angrep ble Krekar og hans familie raskt midlertidig forflyttet av politiet til Oslo Plaza, de fikk senere tildelt nytt bosted i en kommunal boligblokk i Oslo. Krekar ønsket selv ingen ytterligere tiltak.

I juni 2010 arrangerte Krekar en pressekonferanse i Oslo, der han på arabisk erklærte at dersom han skulle bli drept etter en utvisning fra Norge, ville de ansvarlige selv bli drept; for eksempel av Ansar al-Islam, Al-Qaeda eller hans egne barn. Statssekretær Pål K. Lønseth i Justisdepartementet at departementet har avvist et forslag fra Politiets Sikkerhetstjeneste om å la Krekar gjennomgå en rettssak i Irak, for deretter å sone i Norge.

Krekar i Norge

* 1991: Mulla Krekar kommer til Norge som kvoteflyktning, etter å ha rømt fra Irak på 80-tallet.

* 1993-2000: Krekar oppholder seg dels i Norge og dels i Irak. Arbeids- og oppholdstillatelsen blir i perioden fornyet flere ganger. I 1998 får han bosetningstillatelse.

* 2002: Krekar skal til Irak, men blir fengslet av politiet i Iran og sendt til Nederland. Der blir han fengslet.

* 2003: Nederlandske myndigheter returnerer Krekar til Norge.

* 2003: UDI utsetter utvisningen av Krekar på grunn av situasjonen i Irak.

* 2004: Krekar blir pågrepet i Norge, siktet for medvirkning til to drapsforsøk i Irak. Siktelsen henlegges etter bevisets stilling, og Krekar løslates etter seks ukers varetekt.

* 2005: Utlendingsnemnda avviser Krekars utvisningsklage.

* 2006: Mullah Krekar settes opp på FNs terrorliste.

* 2007: Høyesterett opprettholder utvisningsvedtaket.

* 2009: Norge og Irak er enige om å skissere en utleveringsavtale for Krekar.

* 2010: Attentatforsøk mot Krekar. Krekar får politibeskyttelse og lever på hemmelig adresse.

* 2011: En 21-åring fra Nord-Irak pågripes i Göteborg, mistenkt for attentatforsøket i januar i 2010.

Kilde: VG Nett

Krekar på FNs terrorlister

Ifølge WikiLeaks-dokumenter om norske forhold har den amerikanske ambassaden i Norge gjennom de siste 8 årene rapportert hjem om Krekars opphold i Norge minst 17 ganger. Amerikanerne engasjerer seg fordi de mener at Norge ikke makter å holde kontroll på Krekar, som de anser som en potensiell terrortrussel.

I desember 2006 er Krekar oppført som terrorist på en liste offentliggjort av amerikanske myndigheter. Det hevdes bl.a. at han har overført penger til terrororganisasjonen Ansar al-Sunnah, en videreføring av Ansar al-Islam som Krekar tidligere var leder for. FNs sikkerhetsråd har samtidig ført Krekar opp på sin liste over aktive støttespillere for al-Qaida.

Etter at Krekar hadde kommet tilbake til Norge har den amerikanske ambassaden en rekke ganger tatt opp saken med norske myndigheter. Av dokumentene lekket av Wikileaks fremgår det imidlertid at både Norge og USA har vært livredde for at presset fra USAs side skulle bli offentlig kjent.

Ifølge dokumentene gikk Utenriksdepartementets juridiske rådgiver Rolf Einar Fife ikke i mot at Krekar skulle settes på FNs terrorlister, hvor han har vært oppført siden den 8. desember 2006, men ga uttrykk for at Norge ikke på noen måte ville bidra. Både Norge og USA fryktet blant annet at det ville komme frem at Norge stilltiende ga sin aksept til at Krekar ble satt på FNs terrorlister.

”Utenriksdepartementets juridiske rådgiver Rolf Einar Fife gjorde det helt klart at Norge ikke åpent vil støtte en oppføring på terrorlistene i tråd med FN-resolusjon 1267.” ”Utenriksdepartementet ønsker ikke at noe skal peke tilbake mot Norge og er vettskremte for at det noensinne blir kjent at vi hadde offisielle bilaterale samtaler om dette.”

”Vi mener referatet ikke gir en korrekt fremstilling av hva som ble sagt på møtet. Det stemmer at amerikanerne spurte Norge om vi ville støtte deres krav om at Krekar skulle oppføres på FNs terrorliste. Denne henvendelsen kom da rettsprosessen mot Krekar i Norge ennå ikke var avsluttet”, sier underdirektør Ragnhild Imerslund i Utenriksdepartementet.

”Norske politiske myndigheter avviste derfor den amerikanske anmodningen om å støtte denne oppfordringen, da det kunne bli oppfattet som at norske myndigheter forsøkte å gripe inn i rettsprossessene som da fremdeles pågikk i norske domstoler.”

Krekars retur

”Mange vil ha Krekar ut, og Krekar vil selv ut av Norge”, sier Krekars advokat Brynjar Meling, som legger til at ” Mullah Krekar har hele veien sagt at han vil reise hjem når det er trygt. Han bedømmer det som trygt å reise hjem nå.”

Meling sier han er i dialog med norske myndigheter om å få i stand en hjemsendelse, men at ”det ikke bare er å sette den omstridte mullaen på første fly til Nord-Irak. Både USA og FN har Krekar på sin terrorliste, noe han mener krever at norske myndigheter engasjerer seg i prosessen.”

”Forfølgelse er et vanskelig tema. Da må noen kriterier oppfylles for at man skal kunne sende personer sikkert tilbake. Vi må se på hans forhold til FNs terrorliste, hvilken situasjon som venter ham i Nord-Irak”, forklarer Meling. ”Han kan reise når som helst og så fort som mulig. Han står helt fritt til å reise hjem”, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Støre minner om at Norge har folkrettslige forpliktelser til å ikke sende hjem folk som risikerer dødsstraff, noe også Meling trekker fram, men sier Krekar selv har lavere terskel for å dra hjem. ”Om han anser risikoen for håndterbar kan han reise i morgen for vår del”, sier Støre, som legger til at ”ikke noe vil glede oss mer” enn om han drar. Norge kan ifølge Støre ikke få Krekar bort fra FNs terrorliste. Dette på tross for at man kan bidra til å formidle en søknad.

Tiltale

Høyesterett har i en dom slått fast at Krekar skal ut, men han kan få 15 år i et norsk fengsel for trusler og terroroppfordringer. Siden september i fjor har Krekar vært siktet for oppfordring til terror og trusler mot myndighetspersoner, deriblant mot Høyres leder og tidligere kommunalminister, Erna Solberg, som nå mener han må bli i Norge til en eventuell straffesak er behandlet. Han varslet at det ville komme hevnaksjon mot henne hvis han ble tvangsutsendt til Irak.

Solberg er klar på at han må nektes å forlate Norge dersom den siktelsen mot ham ender med tiltale. ”Jeg er tilhenger av at folk som gjør noe straffbart blir dømt, og det ville være unaturlig med utsendelse i påvente av en dom. Blir Krekar tiltalt er det min bestemte oppfatning at han ikke kan sendes ut eller skal få anledning til å reise fra landet før straffesaken er behandlet og avgjort”, sier Solberg, som legger til at ”Blir han dømt, så kan man alltids vurdere hvor lenge han skal sone i Norge.”

På tross av siktelsen stiller Krekar likevel som vilkår at norske myndigheter hjelper ham med å bli fjernet fra USA og FNs terrorlister før han frivillig reiser tilbake til Nord-Irak. Truslene han er siktet for, skal Krekar ha framsatt under en pressekonferanse i Oslo 10. juni i 2010. Der skal han ha sagt at dersom han blir drept etter å ha blitt tvangssendt fra Norge, så vil personen som står ansvarlig for utsendelsen også dø.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er klare til å anbefale at det blir tatt ut tiltale mot Krekar, noe som kom uventet på Meling. Han kan bli tiltalt for oppfordring til terror, noe som kan være vanskelig tatt i betraktning hans ønske om å bli fjernet fra FNs terrorliste. ”Krekar var inne til avhør i august. Siden den gang har vi ikke hørt noe. Etter Krekars oppfatning var uttalelsen aldri ment som en trussel. Min vurdering har vært at det er forsvarlig å be ham om å ikke erkjenne straffskyld. Om det var en klok, eller fornuftig uttalelse, er en annen vurdering”, sier Meling.

PST er nå i sluttfasen med å levere en innstilling til statsadvokatembetet i Oslo, som er de som vil ta ut en eventuell tiltale. Men dersom Krekar skulle forlate Norge før en eventuell rettssak kommer opp, har norske myndigheter ingen planer om å prøve å få ham utlevert igjen til Norge for å få gjennomført saken. Truslene Krekar er siktet for, og altså kan bli tiltalt for, har en strafferamme på 15 års fengsel.

Vil bli politiker

Det var presidentvalg i den selvstyrte kurdiske republikken i 2005 og i 2009. Neste valg er trolig i 2013. Ved forrige valg kjempet 24 politiske grupperinger om 111 plassene i parlamentet. Ifølge Meling, som sier han er i dialog med norske myndigheter om saken, ønsker Krekar å kunne flytte hjem i løpet av 2012. Dette ettersom han ikke anser sikkerhetssituasjonen som god nok til å reise hjem akkurat nå. ”Men kan den være om et år eller to”, sier Meling.

Australia

Norge og USA har diskutert muligheten for å sende Krekar til Australia dersom landet ber om det. Spørsmålet var aktuelt fordi det australske journalistforbundet like før hadde krevd at Krekar måtte holdes ansvarlig for en selvmordsbomber som drepte den australske TV-fotografen Paul Moran i Nord-Irak i 2003. Journalistforbundet ba den australske riksadvokaten om å etterforske drapet og kreve Krekar utlevert fra Norge. Men ifølge underdirektør Ragnhild Imerslund i Utenriksdepartementet har ikke noen slik begjæring kommet. ”Kommer det en slik begjæring, vil den bli behandlet som en regulær utvisningssak”, sier hun.

Fremmedhat og asyllover

”Mulla Krekar har vært en masseprodusent av fremmedhat i det norske folk”, sier den profilerte seniorrådgiveren i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kiese. Geelmuyden er klar på hva han tror holdningsendringene fører til. ”Resultatet er en sterk innstramming i asylpolitikken”, sier han. Også sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen tror at Krekars tilstedeværelse har gått ut over norske muslimer. ”Det har ikke vært bra for norske muslimer å ha Krekar her. På en svært indiskré måte blir de satt i sammenheng med ham og hans synspunkter på demokrati og religion”, sier han.

Valgforsker ved NTNU, Anders Todal Jenssen, er ikke enig i at Krekars tilstedeværelse som sådan har hatt innvirkning på norsk asylpolitikk, men mener Krekar har vært et retorisk kort det har vært lett å ty til. ”De som har vunnet på å ha mulla Krekar i Norge er de som argumenterer for en mest mulig restriktiv asylpolitikk. Han fremstår som reinkarnasjonen av de innvandrerne vi synes det er vanskelig å ha med å gjøre”, sier Jenssen.

Krekar og Wikileaks

Fryktet Krekar-lekkasjer

Krekar-organisasjon i WikiLeaks-dokumenter

Wikileaks: UD var vettskremt for Krekar-lekkasjer

Tiltale

Solberg: – Krekar bør rettsforfølges i Norge

– PST vil ha Krekar tiltalt for terrortrusler

Vil tiltale Krekar

Ville sende Krekar til Australia

Skyteepisode

Tror amatører sto bak Krekar-skyting

Her fraktes Krekar vekk av politiet

– Plaza-ansatte fryktet for livet under Krekars opphold

– Attentatet kan føre til at Krekar får bli i Norge

Mann pågrepet for Krekar-attentatet

Retur

– Blir neppe drept

Ekspert: – Ingen endring i Irak

Støre: Ikke aktuelt å passe på Krekar i Irak

Jobber ikke for å få Krekar ut av landet

– Krekar vil hjem

– Mullah Krekar vil dra frivillig fra Norge

Siv Jensen om Krekars reiseplaner: – God tur!

Erna mener Krekar må bli

Diverse

Mer om Krekar

Mullah Krekar

 

Hardt ut mot StatoilHydro

Kjernevirksomheten på norsk kontinentalsokkel ble nedprioritert som følge av fusjonen mellom Statoil og Hydro, rapporterte Benson K. Whitney til Washington. Her fra Statfjord A-plattformen.

Amerikanske diplomater og industriledere mente StatoilHydro hadde ”massive voksesmerter” etter fusjonen, mens Regjeringen led av ”sjokkerende mangel på teknisk og finansiell ekspertise” i etterkant av fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2007.

De amerikanske industrileverandørene, som ikke er navngitt, mener fusjonen avslørte en ”sjokkerende mangel på teknisk og finansiell ekspertise” fra Regjeringens side og argumenterte for at StatoilHydro led under mangelen på konkurranse.

Tidligere ambassadør Benson K. Whitney, som skrev disse karakteristikkene i et notat fra 2008, peker på at StatoilHydro fortsatte sine operasjoner i Iran samtidig som selskapet hadde kastet sine øyne på Shtokman-feltet, Det kaspiske hav, Mexicogulfen og Alaska. , Ifølge notatet hadde kjernevirksomheten på norsk kontinentalsokkel blitt nedprioritert, noe som blant annet var til skade for Snøhvit-feltet.

Ambassadøren konkluderer med at Statoil Hydro har store internasjonale ambisjoner, men at selskapet risikerer å spre seg for tynt utover. Til tross for at selskapet har imponerende resultater å vise til, peker amerikanerne på at selskapet har møtt tilbakeslag både internasjonalt og på hjemmebane.

I møter med ambassaden klager StatoilHydro-ledere over at forretningsklimaet i Iran har vært lite gunstig, og at de møtte store byråkratiske utfordringer. Samtidig ble selskapet møtt med sterk kritikk for tjæresandprosjektet i Canada, fra blant andre utviklingsminister Erik Solheim (SV).

StatoilHydro-lederne avviser Solheims kritikk i de fortrolige samtalene ved å vise til at tjæresandprosjektet var god business, og at Regjeringens eierskapsinteresser må holdes adskilt fra politiske standpunkt.

Informasjonsdirektør Jannik Lindbæk jr. i Statoil er tilbakeholden med å kommentere notatet. ”Vi har ikke grunnlag for å kommentere den type vurderinger som er foretatt av ambassadepersonell. Men vår vurdering er at fusjonen har vært meget vellykket. Vi driver blant annet 10 milliarder kroner billigere enn før fusjonen”, sier Lindbæk jr., som heller ikke forstår kritikken mot Regjeringens angivelige mangel på kompetanse om oljebransjen. ”Vårt syn er at staten er en meget kompetent eier”, sier Lindbæk jr.

Ambassadørens kilder skal være konkurrerende amerikanske energiselskaper, men også personer sentralt i StatoilHydro. Hans Henrik Ramm er oljerådgiver og tidligere politiker for Høyre. Han var skeptisk til fusjonen da den fant sted. ”Fusjonen fører med seg en kraftig reduksjon av mangfold på norsk sokkel. Vi taper innovasjon, og leverandørene har ikke godt av det. Norsk sokkel trenger mer mangfold”, sier han.

Han er enig med analysen den amerikanske ambassadøren videreformidlet til Washington. ”Selskapet smører for tynt utover fordi StatoilHydro holder på hele sin gamle portefølje på norsk sokkel. Jeg forstår at selskapet trenger inntektene for å kunne satse internasjonalt, men det går ut over sokkelen vår”, sier han.

Bjørn Vidar Lerøen har tidligere vært spesialkonsulent i StatoilHydro, men har siden 2008 jobbet som politisk rådgiver for stavangerordfører Leif Johan Sevland. Heller ikke han synes det er rart at StatoilHydro opplevde voksesmerter.

«Amerikanerne trenger ikke reise til Norge for å finne eksempler på at fusjoner gir voksesmerter», sier Lerøen, som opplyser at han kjenner eksambassadør Whitney og har møtt ham ved flere anledninger.

Lerøen ser at StatoilHydro ikke har en spiss internasjonal profil. «Men skal man bygge seg opp internasjonalt, må man gå bredt ut før man spisser. Alle leter etter nye ressurser, og disse er dessverre for en stor del i land vi ikke liker å assosiere oss med. Det har også StatoilHydro fått svi for», sier han, og nevner Iran som eksempel.

«Husk at Statoil er mindre enn 40 år gammelt. Allerede har selskapet en robust internasjonal posisjon. Selskapet leverer en halv million fat utenfor norsk sokkel hver dag. Imponerende», sier han.

Amerikanske selskaper er ifølge ambassadøren redde for at en monopolsituasjon skal vokse frem som følge av fusjonen, en bekymring Lerøen deler. «Fusjonen ga Statoil størrelsen selskapet trenger internasjonalt, men den var uheldig i nasjonalt perspektiv. Vi kommer fort i en situasjon hvor vi ikke får nok konkurranse, hvor forskjellige løsninger ikke får brynt seg på hverandre», sier han.

Hardt ut mot StatoilHydro

Hvordan et fiendebilde av Russland blir konstruert

Ifølge et brev som den amerikanske ambassadøren i Oslo sendte til Washington høsten 2008 mente norske tjenestemenn at Georgia fremprovoserte et russisk angrep i 2008, men la offentlig skylden på Russland, ifølge den amerikanske ambassaden.

I brevet heter det at en ”betydelig andel” av norske tjenestemenn og offentligheten ”skylder på georgisk feilberegning for det russiske motsvaret og er overbevist om at Norge ikke ville gjort de samme tabbene”, skriver tidligere ambassadør Benson K. Whitney.

En rådende oppfatning også blant norske tjenestemenn var, ifølge Whitney, at ”Vesten, med USA i spissen, har skjøvet Russland så langt at et motsvar var uunngåelig.”

Det angivelige norske dobbeltspillet vakte oppsikt i USAs Oslo-ambassade. ”Det er verdt å merke seg at GON (den norske regjeringen) ikke har lagt vekt på dette offentlig, men heller kritisert Russland og kreve at de overholder Folkeretten”, heter det i dokumentet.

Dette henger, ifølge ambassadøren, sammen med at Norge er blant de landene som er mest kritisk til å gi Ukraina og Georgia en såkalt Membership Action Plan (MAP-status).

Oppfatningen fra den amerikanske ambassadøren står i kontrast til uttalelser fra statsminister Jens Stoltenberg to uker senere. Overfor NTB sa Stoltenberg: ”Krigen i seg selv mener jeg ikke endrer vår vurdering av Georgia. Det er ikke noen andre enn NATO og Georgia som skal påvirke om Georgia kan bli medlem eller ikke.”

Ambassadør Whitney, som beskriver nordmenn tørt som ”dialogelskende” som ”ikke det hele tatt ønsker å akseptere at russisk bruk av makt er en mulighet som bør vurderes”,  mente konflikten ga muligheter for å få endre på Norges holdning til Russland og at angrepet kunne benyttes som en vekker for Norge om at Russland kan være klare for å bruke makt.

”Nå har vi en mulighet til å styrke Norges engasjement i NATO og å forsterke vårt bilaterale forhold”, skrev Whitney, som så med velvilje på det han mente var en gryende endring i norsk strategisk politikk.

”Norske tjenestemenn og offentligheten tror ikke Russland noen gang vil angripe Norge militært, men enkelte er mer oppmerksom på at Russland er villige til i det minste å vurdere bruk av makt som et legitimt verktøy i internasjonal politikk”, skriver Whitney, som har vært svært skeptisk til den rødgrønne regjeringen.

– Mener Georgia hadde seg selv å takke

Ifølge USAs ambassadør får anti-semittisme lov til å gro mer eller mindre fritt i Norge – godt hjulpet av tidligere politikere

BEKYMRET: Tidligere ambassadør Benson K. Whitney (øverst t.h) er bekymret på vegne av Norges rundt 1500 jøder. Han peker blant annet på tidligere statsminister Kåre Willoch som en «skingrende, anti-israelsk røst» som speiler sterke, antisemittistiske holdninger blant nordmenn. Foto: VG

BEKYMRET:

Tidligere ambassadør Benson K. Whitney hevder det er sterke, antisemittistiske holdninger blant nordmenn.

Tidligere ambassadør Benson K. Whitney er bekymret på vegne av Norges rundt 1500 jøder. Han peker blant annet på tidligere statsminister Kåre Willoch som en “skingrende, anti-israelsk røst” som speiler sterke, antisemittistiske holdninger blant nordmenn.

Unødvendig å påpeke det absurde i denne erklæringen, som har blitt stadig mer vanlig. En hver som tørr å kritisere Israel blir kalt antisemitt. Dette på tross av at det ikke har noe med antisemittisme å gjøre i det hele tatt.Begrepet antisemittisme blir med andre ord brukt for å kneble politisk motstand.

Den amerikanske ambassaden i Oslo sa i desember at de frykter at økende antisemittisme blant nordmenn gjør det vanskelig for Norge å fungere som mekler i Israel-Palestina-konflikten. I et hemmelig brev som ble sendt ut fra den amerikanske ambassaden i november i 2009, og som har blitt lekket via Wikileaks, tegner daværende ambassadør Benson K. Whitney et bilde av et Norge hvor anti-semittisme får lov til å gro mer eller mindre fritt – godt hjulpet av tidligere politikere.

“Jøde” er blitt et populært kallenavn i Norge. Tjenestemenn ved den israelske ambassaden har fortalt oss at de anser den økende antisemittismen og anti-israelske holdninger i Norge som så konsekvente at dette kan svekke Norges evne til å megle i konflikten mellom Palestina og Norge”, skriver ambassadøren i et dokument.

Bakgrunnen for det over to sider lange dokumentet er et utsagn fra tidligere statsminister Kåre Willock i Dagsnytt 18 på NRK, som fikk bred medieoppmerksomhet i dagene som fulgte. På spørsmål fra programlederen om han trodde at påtroppende president Barack Obama kunne føre en annen Midtøsten-politikk enn sin forgjenger, svarte nemlig Willoch følgende: “Det ser ikke lyst ut, for han har jo valgt en stabssjef som er jøde.”

Stabssjef er den viktigste jobben i Det hvite hus, nest etter presidenten selv. Willoch hevdet at utnevnelsen av en stabssjef med jødisk bakgrunn, den beryktede sionisten Rahm Emanuel, ville føre til en mer Israel-vennlig politikk. Emanuel, som var Bill Clintons politiske rådgiver under hans periode som president, er kjent under tilnavnet Rahmbo på grunn av sin tøffe og aggressive stil som politiker, og regnes som en av de mektigste demokratene i Representantenes hus i den amerikanske Kongressen. Israelsk presse roste Barack Obama for å ha spurt kongressmannen Rahm Emanuel om å bli ny stabssjef i Det hvite hus, og avisen Maariv gikk så langt som å kalle Emanuel for “Vår mann i Det hvite hus.”

Den sentrale Demokraten, som ennå ikke har takket ja til oppdraget fra Obama, har jødisk opphav. Faren hans er født i Jerusalem og var medlem i Irgun, en ultranasjonalistisk jødisk undergrunnsbevegelse som kjempet mot britiske styrker før staten Israel ble dannet i 1948. I 1960 flyttet han til USA, og han er overbevist om at sønnen vil fremme israelernes sak i Det hvite hus. Emanuel selv meldte seg som frivillig i den israelske hæren under den første Golfkrigen i 1991 og var utstasjonert på en base i Nord-Israel i to måneder.

Uttalelsen fikk blant annet forfatter og Aftenpostens kulturanmelder Mona Levin til å rase. “Willoch er rasist og viser jødehat”, hevdet en rasende Levin, som også hevdet Willoch er antisemitt. “Han har holdt på i 20-30 år, og det har bare blitt mer og mer. Hatet lyser ut av øynene hans når han snakker om Israel”, tordnet Levin. “Da viser du selv den intoleransen som du forsøker å bekjempe. Du viser ingen toleranse for en annen legitim demokratisk mening i et åpent samfunn”, svarte Venstres Abid Raja, som deltok i debatten.

Kåre Willoch mener at Mona Levins utspill, der hun kalte den tidligere statsministeren for rasist, er helt på viddene. “Det er en total forvrenging av mine utsagn”, sier han. “Jeg ser dette som et utslag av den svært vanskelige stillingen som israelere føler når det begås slike grusomheter, og jeg skjønner hvor lett det er å komme med ubeherskede utsagn når jøder er i den situasjonen de er, hvor det er vanskelig å forsvare det som skjer i Midtøsten. Det er en psykologisk vanskelighet med å forsvare det som skjer”, sier Willoch, sm reagerte på uttalelsen, og sa at det overhode ikke var noe sannhet i utsagnet.

Willoch hevdet selv at uttalelsene hans, om Obamas stabssjef, er så langt fra rasisme og antisemittisme som det går an å komme. “Dette var en ren politiske vurdering om denne stabssjefen gir grunn til større eller mindre endring i forhold til USAs Midtøsten-politikk, og jeg ser for meg at det vil føre til mer pro Israel-politikk også fra Obama-administrasjonens side. Jeg håper på endring, men det ser ikke lyst ut”, sa han.

Ambassadør Whitney deler Levins bekymring, og viser til at den jødiske befolkningen i Norge gjør det samme. Ifølge det over to sider lange dokumentet skal den jødiske synagogen i Oslo motta hatbrev og trusler hver eneste dag. “Sjefsrabbineren i Oslo får visstnok en haug av hatpost hver dag. Typiske hilsener i slike mail er “Mordere” og “Kanskje Hitler hadde rett”, skriver Whitney.

I likhet med blant annet bekjempelsen av terrorisme, håndteringen av krigsforbrytere og kontroll på asylsøkere i Norge, mener ambassadøren også i denne saken at Norge ikke bruker nødvendige ressurser for å sørge for at antisemittismen ikke øker.

Ervin Kohn, fungerende nestleder i Det Mosaiske Trossamfunn i Norge, bekrefter bekymringene. Han peker på den stadige økningen av antall muslimer i Norge som en av grunnene til at jødene føler seg mer utsatt for antisemittisme. “Antisemittismen har økt i Norge de siste årene. Vi må sikre synagogen vår på en helt annen måte nå enn tidligere”, sier Kohn, som kan bekrefte at synagogen jevnlig mottar trusler og hatbrev, uten at han ønsker å gå inn på antallet. Men at norske myndigheter ikke tar saken på alvor, er han derimot ikke enig i. “Mye er på gang. Holocaustsenteret skal undersøke hvor utbredt antisemittisme er blant befolkningen i Norge. Det er også satt i gang tiltak i skolene”, sier Kohn.

En annen norsk politiker som har blitt kalt antisemitt er SV-leder Kristin Halvorsen. Konfidensielle dokumenter fra den amerikanske ambassaden, som har blitt lekket via Wikileaks, avslører hittil ukjente detaljer rundt dramaet som utspilte seg i kjølvannet av SV-lederens oppsiktsvekkende støtte til forbrukerboikott av Israel i 2006.

Dokumentene viser at utspillet skapte tilløp til panikk i Utenriksdepartementets lokaler på Victoria Terrasse. Så bekymret var staben rundt Jonas Gahr Støre for de amerikanske reaksjonene at utenriksministeren gikk til det uvanlige skrittet å sende sin egen statssekretær, Kjetil Skogrand, direkte til den amerikanske ambassaden samme morgen som intervjuet med Halvorsen sto på trykk i Dagbladet.

Skogrand hadde et krystallklart budskap til amerikanerne: Dette er et rent soloutspill fra Kristin Halvorsen. Den norske utenrikspolitikken ligger fast, og boikott av israelske varer vil aldri bli en del av regjeringens politikk.

Til tross for det usedvanlig raske forsøket på brannslokking fra Støres nestkommanderende, var de amerikanske reaksjonene svært sterke. Dokumentene som er lekket fra WikiLeaks viser at det i dagene som fulgte var hektisk møtevirksomhet internt i regjeringen. Også mellom den amerikanske ambassaden i Oslo og myndighetene i Washington glødet kommunikasjonslinjene i dagene etter utspillet.

Tre dager etter at intervjuet sto på trykk ble Halvorsen tvunget til en pinlig retrett, der hun måtte beklage utspillet. I erklæringen fastslo en ydmyk SV-leder at hun fremover ville overlate utenrikspolitikken til Støre.

I rapporten etter Halvorsens tilbaketog understreker tjenestemannen ved den amerikanske ambassaden at “intenst press fra utenriksministeren og statsminister Jens Stoltenberg, i tillegg til den svært tøffe meldingen fra Washington”, førte til at Halvorsens ble tvunget til retrett. Samtidig fastslår han at Halvorsen nå “har lært en smertefull lekse.”

I rapporten forsøker den amerikanske tjenestemannen også å tegne et bilde av den politiske situasjonen i Norge etter SVs inntreden i regjeringen i 2005. Her gjør han det klart at mange observatører hadde regnet med at SV ville komme med denne typen soloutspill. Han mener likevel at det har kommet noe godt ut av denne “smertefulle episoden.”

“Nå er Halvorsen og SV satt på plass, og det er trolig at de nå vil holde seg i ro en stund fremover. Vi håper at dette kan føre til et bedre forhold til den rødgrønne regjeringen, i hvert fall for en stund”, skriver han.

Spørsmålet er bare om hvor vidt den kritikken av Israel som nå synes å blomstre i Norge er selvforskyldt og om hvor vidt det dreier seg om antisemittisme, eller, som det nok trolig er, en kritikk over israelsk politikk, og da ikke minst den som Israel fører overfor palestinerne.

Det bør være tydelig for en hver at det er palestinerne som er offeret, og ikke Israel, selv om det er det israelerne gjør sitt beste for at det er det vi skal tro. Og boikott, både økonomisk, diplomatisk, akademisk og kulturell er kanskje, på lik linje med det som var tilfelle i Sør Afrika, det middelet vi har og som vi kan ta i bruk.

Det er jo merkelig at man reagerer på boikott når det kommer til Israel, og mener at man ikke kan foreta seg dette ettersom det ville komme til å ramme hele det israelske samfunnet, samtidig som man forsøker å føre en bredest og dypest mulig sanksjon mot Iran uten at de samme argumentene ansees som gjeldende.

Willoch: – Hun forvrenger totalt på mine utsagn

Israelsk Obama-ros for valg av stabssjef

“Rahmbo” blir Obamas høyre hånd

Vurderer tilbudet som Obamas stabssjef

Bekymret ambassadør: – Jødehatet øker i Norge

Slik ble SV-Kristin tvunget til Israel-retrett

Stoltenberg avviser boikott av israelske varer

Halvorsen oppfordrer til boikott av Israel

Kristin Halvorsen beklager boikott-uttalelser

Stoltenberg avviser boikott av israelske varer

Kraftig angrep på Israel-boikott

– Sier mest om USAs utenrikspolitikk

USA ønsker borgerlig samarbeid velkommen

Støre oppringt av USAs ambassadør

Støre ikke overrasket over USA-kritikk

USA-diplomater skeptisk til Støre