Category Archives: NATO

NATO-lokk på drapstall

https://i0.wp.com/im.sify.com/sifycmsimg/jul2008/News/Gallery/14710688_AfghanIndiaembassyblast-3_B.jpg

Hemmelige møtereferater fra NATOs øverste råd lekket via Wikileaks viser hvordan NATO ble enig om en ”standardrespons” hver gang sivile ble drept av allierte soldater i Afghanistan: Alle skulle svare det samme som USA, og Taliban skulle få skylden. Man skulle beklage sivile tap og love undersøkelser, og samtidig legge skylden på Talibans bruk av sivile som ”menneskelige skjold”.

”Standardresponsen til ISAF bør tilsvare USAs respons både i tid og budskap, som kjennetegnes ved beklagelser av sivile tap, løfter (og gjennomføring) av undersøkelser og uttrykke støtte til familiene, understreke sammenhengen til de militære operasjonene, og legge vekt på Talibans taktikk om å bruke sivile som menneskelige skjold”, heter det i et amerikansk referat fra NATOs øverste råd den 2. mai 2007.

”Det er ekstremt alvorlig at en organisasjon Norge er medlem i, holder tilbake og pynter på sannheten”, sier SVs parlamentariske leder Bård Vegard Solhjell. ”USA og NATO drev nærmest med ren løgn. Man har hevdet at man ikke hadde tallmateriale, samtidig som det viser seg at de satt på nøyaktige tall og observasjoner”, sier direktør for Fredsforskningsinstituttet (PRIO) Kristian Berg Harpviken.

”Det er meget forstemmende og nærmest kriminelt at NATO med Norges medvirkning har prøvd å skjule sivile tap. Jeg tror hensikten er å roe den afghanske sivilbefolkningen og beholde støtten for krigen i NATO-landene”, sier generalsekretær i Amnesty Norge John Peder Egenæs.

Hele 2.421 sivile afghanere ble drept i 2010, ifølge tall som den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Afghanistan Rights Monitor la frem i forrige uke. 512 sivile ble drept av de allierte styrkene. 63 prosent av drapene skyldes veibomber, attentat og selvmordsbomber som opprørerne står bak.

En av de blodigste massakrene i Afghanistan-krigen er den glemte massakren i Bala Baluk, som har kommet opp i dagen takket være de hemmelige amerikanske dokumentene lekket til Wikileaks.

NATO-styrker angrep den 4. mai 2009 landsbyen Grenari i Bala Baluk-regionen i Afghanistan. USAs offisiell granskning slo fast at 26 sivile ble drept, og FNs spesialutsending Kai Eide ble overtalt til ikke å rette offentlig kritikk.

En hemmelig rapport fra Røde Kors laget for USAs etterforskere viste at 89 sivile ble drept. Rapporten konkluderte med at mange av menneskene som amerikanerne fremstilte som Talibankrigere, i virkeligheten var familier som stuet seg sammen for å slippe unna.

USAs og NATOs talsmenn har regelmessig beklaget at liv går tapt, lovet en undersøkelse, og samtidig lagt skylden på Taliban.

NATOs ”standardrespons” ble utviklet etter bombeangrepene i Herat i mai 2007, som drepte 50 sivile. En rekke pressemeldinger og uttalelser fra NATO og ISAF siden 2007 viser at ”standardresponsen” er blitt fulgt. Etter de fleste massakrene av sivile de siste årene har USAs og NATOs talsmenn rutinemessig beklaget at liv gått tapt, lovet en undersøkelse, og samtidig lagt skylden på Taliban.

”NATOs linje har vært svært ødeleggende og kommunikasjonsstrategien har vært elendig. Det har vært forferdelig dumt å være så lite sannferdig om de sivile tapene. Dette har underminert troverdigheten til de internasjonale styrkene”, sier Berg Harpviken.

”Dette forhindrer en opprydding internt i NATO. Samtidig er det er en måte å beskytte seg selv og sine styrker mot straffeforfølgelse dersom de begår straffbare handlinger”, sier Egenæs.

”Informasjon om hvor mange sivile som blir drept i NATOs operasjoner er meget viktig å få frem. Når dette holdes skjult på den måten Aftenposten omtaler, så prøver NATO og USA å påvirke hele den offentlige debatten. Det som kommer frem bryter helt klart med det som har vært Norges linje”, sier Solhjell.

Men hva “Norges linje” egentlig var er det mange som setter spørsmålstegn ved. Især ettersom Wikileaks dokumentene peker på at Norge kjørte den samme linjen som USA og NATO. Man underdrev tall for på den måten å vinne støtte til krigen.

NATO-lokk på drapstall

Løgnene om massakren i Bala Baluk

Norge ville holde dødstall hemmelig

Reklamer

Norge med til å dekke over sivile tapstall i Afghanistan

http://revolutionaryfrontlines.files.wordpress.com/2010/12/afghanistan-civilian-casualties.jpg

Afghanistan civilian casualties: year by year, month by month

Hemmelige møtereferater lekket via Wikileaks kaster et overraskende og nytt lys over Norges rolle i den politiske ledelsen av NATO under krigen i Afghanistan. Norge ville legge lokk på all offentlig debatt om hvor mange sivile afghanere som er drept i NATO-angrep.

Utad har Stoltenberg-regjeringen gjentatte ganger uttrykt bekymring for høye afghanske tap. Men bak lukkede dører i NATO har regjeringens representant vært med på å så tvil om FNs tall.

Ved en anledning langet Norges NATO-ambassadør – nåværende London-ambassadør Kim Traavik – ut mot FNs rapporter om sivile drepte. NATOs råd mente gjentatte ganger at FN overdrev antall sivile drepte. NATOS egen tall var langt lavere enn det FN opererte med. ”Selv mange FN-ansatte i Kabul tviler på metoden som er brukt”, sa Norges ambassadør ifølge referatet.

”Norges ambassadør understreket behovet for å unngå en offentlig debatt om rapportering av antallet sivile drepte”, skrev USAs NATO-delegasjon i et møtereferat fra NATOs øverste organ, Rådet, i september 2008.

Resultatet ble at NATO la kraftig press på FN for å samordne undersøkelser om og offentliggjøring av antall sivile ofre. FNs tidligere spesialutsending til Afghanistan, Kai Eide, advarte NATOs råd på det sterkeste mot at NATO skulle forlange å være med på gransking av angrep de selv hadde deltatt i.

I NATO-rådet den 4. august 2008 uttrykte Norge bekymring over at tapstallene til NATO og FN var så forskjellige. NATOs operasjonssjef Martin Howard svarte at han hadde diskutert problemet med staben til FNs nødhjelpskoordinator John Holmes. Holmes klaget over at ISAF ”ikke var åpne om sine sivile tapstall.” ”Vi er blitt enige om å være uenige om de sivile tapstallene”, sa Howard.

Kai Eide møtte ved flere anledninger i NATOs råd for å gi sine synspunkter på krigføringen og situasjonen i Afghanistan. ”Jeg opplevde at diskusjonene i NATO var virkelighetsfjern i forhold til det som skjedde på bakken i Afghanistan”, sier Kai Eide, med henvisning til NATOs uvilje mot offentlig debatt om de sivile ofrene.

I det amerikanske møtereferatet heter det at Eide ”med stor innlevelse avviste ideen om felles etterforskning, fordi han føler det vil kompromittere FNs uavhengighet og føre til opprør i menneskerettighetsmiljøet.” Mange av NATO-ambassadørene mente imidlertid Eide var i overkant uavhengig, ikke minst i reaksjonene på sivile drepte.

USAs NATO-ambassadør, Victoria Nuland, forsikret Kai Eide om at NATO-rådet var i stand til å engasjere seg i åpenhjertige diskusjoner med ham, men hun ba ham samtidig innstendig om ”offentlig å være på samme side som ISAF, og å forsvare oppdraget når uunngåelige tragedier i en konflikt, som sivile tap, finner sted.”

Eide fortalte i sin nylig utkomne bok om hvordan han kjempet en hard kamp med USA om de sivile tapene. Eide forlangte mer åpenhet, og at de allierte skulle gjøre mer for å forhindre at afghanske sivile ble drept i kamphandlingene. Det vakte sterke reaksjoner da FN gikk ut med tall som viste at de internasjonale styrkene var ansvarlig for å ha drept 200 sivile de første fire månedene i 2008.

De hemmelige referatene viser hvordan NATOs råd satte i gang tiltak for å underminere og tilbakevise FNs dokumentasjon – og Norge var med. ”Shindand-episoden avdekket en fornektelseskultur i ISAF. Det er ikke mulig å skjule det som skjer i samfunn som Afghanistan”, sier Eide.

”Dette kjenner jeg meg ikke igjen i og må bero på en misforståelse. Norge var et av de landene som sterkest argumenterte for at NATO og ISAF måtte iverksette tiltak for å redusere de sivile tapene. Det gjorde vi av humanitære grunner, men også av hensyn til opinionen i medlemslandene og i Afghanistan”, sier ambassadør Kim Traavik, som nå sier at Norge har vært en pådriver for at NATO, så raskt som mulig, skal komme med offentlige uttalelser etter episoder med sivile tap.

På spørsmål om han var kritisk til FNs metoder svarer Traavik ”Vi ville unngå en situasjon hvor viktige aktører som NATO, ISAF og FN var uenige og opererte med et helt ulikt faktagrunnlag. En slik debatt var ikke ønskelig. Samtidig har Norge vært en pådriver for at NATO, så raskt som mulig, skal komme med offentlige uttalelser etter episoder med sivile tap.”

”Det er helt uakseptabelt at Norge har vært med å dekke over tapstallene. Det er utrolig viktig at Aftenposten og Wikileaks klarer å dokumentere noe vi har hatt mistanke om lenge. Dette er stikk strid med det vi forventer av norske myndigheter, og det inntrykket Regjeringen ønsker å gi av seg selv”, sier generalsekretær i Amnesty Norge John Peder Egenæs.

NATO øker spenningen overfor Russland

https://i1.wp.com/images2.sina.com/english/world/p/2010/1121/U164P200T1D348928F8DT20101121012036.jpg

USA og NATO har for første gang siden Den kalde krigen tegnet opp en militær strategi for å forsvare noen av de mest sårbare landene i Europa mot trusler fra Russland.

Ifølge en hemmelig rapport fra amerikanske diplomater til NATOs hovedkvarter i Brussel foreslo den amerikanske admiralen James Stavridis å tegne opp forsvarsplaner for Litauen, Latvia og Estland.

Ifølge lekkasjer fra Wikileaks har USA og NATO på initiativ fra USA og Tyskland for første gang siden Den kalde krigen tegnet opp en militær strategi for å forsvare Polen og Baltikum mot trusler fra Russland. Avgjørelsen om at NATO skal utforme en konkret forsvarsstrategi for Polen og de tidligere sovjet-republikkene Estland, Latvia og Litauen, ble tatt i hemmelighet i januar 2010, og har fortsatt ikke blitt offentliggjort.

Rapporten, signert USAs utenriksminister Hillary Clinton, kan markere starten på en større omveltning av NATOs forsvarspolitiske kurs i Europa. USA er beredt på å hjelpe Polen og Baltikum mot trusler fra Russland. Ni NATO-divisjoner, herunder amerikanske, britiske, tyske og polske, har ifølge dokumentene blitt pekt ut til å forsvare Polen og de tre Baltikum-landene dersom Russland går til militært angrep på ett eller flere av de fire medlemslandene.

De foreliggende planene innebærer at Polen skal grupperes sammen med de tre Baltikum-statene i et felles forsvarsprogram kalt ”Eagle Guardian”. I andre forhandlinger har USA også tilbudt seg å sende spesialstyrker til Polen for å styrke sikkerheten mot Russland.

Beslutningen viser overraskende enighet mellom to parter som tidligere har vært i strid om hvordan den vestlige forsvarsalliansen skal forholde seg til Russland. USA har tidligere prøvd å få igjennom forslag om en lignende plan, men har blitt nedstemt av tysk-ledet motstand i Vest-Europa, som ikke har ønsket å provosere Kreml ytterligere.

I rapporten skriver amerikanske utenriksarbeidere følgende: ”Takket være intense, om enn diskrete, forhandlinger har vi overvunnet den motstanden som fantes, og kommet fram til en felles kurs mellom USA og Tyskland.”

Slik planen er beskrevet i rapportene har USA forberedt nord-polske og tyske havner på å ta imot britiske og amerikanske krigsskip. Velinformerte kilder hevder at de første NATO-øvelsene vil finne sted i Polen og Baltikum-landene allerede neste år.

Etter flere år med forsvarspolitisk strid mellom USA og Russland virket det under NATO-toppmøtet i Lisboa i november som at de to partene endelig hadde kommet til en viss enighet, men Russland reagerer sterkt på planene.

Til tross for president Barack Obamas løfter om å forbedre USAs forhold til Russland avslører imidlertid rapportene fra Wikileaks at amerikanske diplomater frykter at en politisk omveltning i etterkant av toppmøtet vil kunne utløse ”unødvendige spenninger” fra Russlands side.

De tre Baltikum-statene ble medlem av NATO i 2004 og har fra da av klaget over at deres behov for hjelp mot Russland har blitt ignorert. De har beskyldt NATO for ikke å overholde ”én for alle, alle for én”-prinsippet, som utgjør kjernen av forsvarsalliansen.

Artikkel fem i NATOs unionsavtale går ut på at alliansen skal stille opp for ethvert medlemsland dersom det blir angrepet. Den eneste gangen artikkelen har blitt satt ut i virkelighet var etter 11. september da europeiske og kanadiske styrker stilte opp for å hjelpe USA.

Øst-europeiske medlemmer i NATO har over lengre tid argumentert for at forpliktelsene til artikkel fem har ingen betydning med mindre NATO tegner opp konkrete forsvarsplaner.

Fjorårets militærøvelse i Russland, der russerne simulerte en invasjon av Baltikum og et atomangrep på Polen, forsterket frykten for Russland blant de tidligere Sovjet-statene.

NATO vil forsvare Baltikum

Ny rolle for Nato igjen?

– NATO-Russland-møtet er historisk

Store svakheter i Russlands forsvar

– Russland er en mafiastat

Russisk demokrati uten sjanser

Hemmelig samarbeid for å spenne bein på Russland

Medvedev og Putin (Foto: Vladimir Rodionov/AP)
e-PINE-gruppen skal ha diskutert et svensk forslag om å støtte Russlands president Dmitrij Medvedev for å splitte ham og statsminister Vladimir Putin.

Ifølge lekkasjer fra Wikileaks skal Norden, Baltikum og USA i flere år ha samarbeidet for blant annet å samordne landenes politikk overfor Russland. Landene skal blant annet ha diskutert et svensk forslag om å støtte Russlands president Dmitrij Medvedev i et forsøk på å splitte ham og statsminister Vladimir Putin.

Samarbeidet, som kalles Enhanced Partnership in Northern Europe (e-PINE) og inkluderer Danmark, Estland, Finland, Island, Latvia, Litauen, Norge og Sverige, ble lansert den 15. oktober og møtes på høyest mulig tjenestemannsnivå to ganger i året vekselsvis i USA og Europa. Blant deltakerne er USAs viseutenriksminister Daniel Fried, og fra Sverige blant andre utenriksråd Björn Lyrvall.

Ifølge diplomatrapportene, som er datert i 2007 og 2008, har gruppen som oppgave å koordinere politikken og utveksle informasjon om blant annet Russland, Hviterussland, Moldova og Ukraina. Alle deltakerlandene skal ha samarbeidsproblemer med Russland, og mener det er usannsynlig at det kommer til å bli bedre på grunn av Russlands politiske forandring. De er også enig om at det tosidige forholdet mellom det enkelte deltakerland i gruppen og Russland virker til Russlands fordel.

De ni landene, deriblant Sverige som står utenfor NATO, er enige om å støtte en plan om NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia. I august 2008 brøt krigen mellom Georgia og Russland ut, en krig Russland fikk skylden for å ha startet, men etter georgiske provokasjoner.

Høsten 2008, etter at krigen var over, møttes e-PINE og Sveriges utenriksråd Bjørn Lyrvall understreket behovet for å støtte Georgia, og sa at ”business as usual” med Russland ikke lenger var mulig.

Den amerikanske ambassaden i Stockholm slo i juli 2009 fast at utenriksminister Carl Bildt tonet ned sine anti-russiske uttalelser fordi Sverige skulle overta det roterende formannskapet i EU, men hans støtte til Georgia og lobbyvirksomhet i kulissene skal ha fortsatt.

Heather Conley, viseassisterende statssekretær ved European and Eurasian Affairs, beskrev, statsdepartementets 5 års gamle Northern European Initiative (NEI) og sa «Vi vil fortsette vårt positive forhold i Nord Europa og oppnå felles målsettinger som vil tjene oss alle» gjennom e-PINE. «USA og de 8 statene i den baltiske regionen har felles interesser som vi kan fremme tilsammen», fortsatte han med å si.

«Vi vil vedvare å være en del av det multilaterale nettverket av samarbeid som har utviklet seg i denne regionen over det siste tiåret. Vi vil utdype vår dialog vedrørende måter vi kan addressere de gjenværende utfordringene i regionen. Vi vil samarbeide med våre venner for å forlenge suksessen til statene bakenfor de nye grensene til NATO og EU.»

Ifølge Conley kan de saker som E-PINE arbeider med bli delt inn i tre brede kategorier: 1) Politisk sikkerhet, inkludert arbeidet vedrørende terrorisme og ødeleggelsesvåpen, samt samarbeide innen NATO og Partnership for Peace, 2) Sunne samfunn, inkludert det å addressere sykdom, menneskesmugling og miljøsaker 3) Handel, investering, økonomi og handelsbånd.

Enhanced Partnership in Northern Europe (e-PINE) Launched

– Ville splitte Medvedev og Putin

USA spionerer på NATOs Europa-hovedkvarter

https://i1.wp.com/www.husetoghaven.dk/kunder/cyberia/artikler.nsf/0/761609F4FC19D8E4C1256921006726B3/$file/muldvarpen2.jpg

Mullvarpen har blitt avslørt

Ifølge lekkede dokumenter fra Wikileaks har USA benyttet seg av opplysninger fra informanter i NATOs hovedkvarter vedrørende NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussens fortrolige samtaler med statsledere til å stanse utspill fra NATOs danske generalsekretær.

Informantene ga blant annet de amerikanske myndighetene i september 2009 et kopi av et brev som ble sendt fra NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen til sjefen i den russiskdominerte militæralliansen Collective Security Treaty Organization (CSTO), som inkluderer Armenia, Belarus, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russia, Tajikistan og Uzbekistan.

I brevet, levert av en ansatt i staben ved NATOs internasjonale hovedkvarter, kom det frem ifølge de lekkede diplomatdokumentene at en kilde ved generalsekretærens kontor hevdet at Fogh Rasmussen planla et fremstøt om tettere samarbeid med CSTO, og at han planla ”å gå lenger enn mange allierte, USA inkludert, vil være komfortable med.” USAs utenriksminister Hillary Clinton tok affære og stanset initiativ fra Fogh Rasmussen.

Clinton, som hevdet det kunne komme til å underminere alliansen og stimulere til blokktenkning, slik som i den kalde krigens dager, ba landets NATO-ambassadør sørge for et privat møte med Fogh Rasmussen for å stoppe forslaget. Clintons beskjed til Rasmussen er klar: ”Vi anmoder deg sterkt om ikke å foregripe de alliertes diskusjon ved å annonsere nye NATO-Russland-initiativ, som ikke er blitt formelt vurdert av alliansen», heter det i et dokument.

Da Anders Fogh Rasmussen holdt sin planlagte tale 18. september 2009, var forslaget om å involvere CSTO i en fremtidig europeisk sikkerhetsstruktur borte. Rasmussen opplyste også at han hadde rådført seg med medlemslandene om talen.

Dette er et av flere eksempler på hvordan opplysninger og dokumenter fra kontoret til NATOs generalsekretær lekker til USA. Det kommer frem i over 200 dokumenter, stemplet ”secret” og ”confidential” fra USAs NATO-delegasjon, som er lekket til Wikileaks. I de resterende hemmeligstemplede dokumentene som er lekket fra USAs NATO-delegasjon, kommer det fram en rekke eksempler på det samme.

Kildene ved generalsekretærens private kontor har også lekket informasjon fra Fogh Rasmussens fortrolige samtaler med statsledere som har vist seg nyttige for USA. Innholdet i ellers uskyldige samtaler mellom Fogh Rasmussen og presidentene i Romania og Ungarn har raskt funnet veien til det amerikanske Utenriksdepartementet. USA har også fått informasjon som står i sterk kontrast til informasjon gitt av generalsekretær Anders Fogh Rasmussen.

Den 15. desember 2009 reiste NATO-sjef Anders Fogh Rasmussen til Moskva på et høytprofilert møte for å besøke Russland president Dmitrij Medvedev og statsminister Vladimir Putin. Da han kom tilbake, rapporterte NATO-sjefen at besøket var preget av en ”konstruktiv og fremtidsrettet atomsfære”. Videre skrev han: ”Jeg fant at mine samtalepartnere var åpne for samarbeid med NATO, og klare for en konstruktiv dialog om en rekke temaer, inkludert temaer hvor vi er uenige.”

Noen dager senere kunne en kilde, som USA betegner som ”vanligvis troverdig”, gi et helt annet bilde av samtalene. Opplysningene stilte Rasmussen i et dårlig lys. Kilden refererte informasjon fra en person som var til stede på møtene mellom Putin og Rasmussen, og hevdet at Putin hamret løs på Rasmussen før han hadde fått lov å sette seg. Ifølge kilden ble Rasmussen tatt på sengen og nesten satt ut av spill av Putins aggressive stil. Putin skal ha sagt at NATO hadde utspilt sin rolle og at det var i Russlands interesse at NATO ikke lenger eksisterte.

Wikileaks-dokumentene viser at informantene sørget for å gi USA informasjon som andre land prøvde å holde hemmelig. USAs kilder på generalsekretærens kontor skaffet blant annet et meget sensitivt brev om en ny europeisk sikkerhetstraktat som Russland sendte til Tyskland og to andre EU-land i oktober 2008.

Tyskland nektet lenge å gi brevet fra seg. NATOs daværende generalsekretær, Jaap De Hoop Scheffer, måtte tre ganger spørre tyskerne om brevet før de ga ham en kopi. Dermed fikk også USA kloen i brevet, gjennom sine kilder i generalsekretærens stab. I et notat om brevet og det russiske forslaget skrev USAs NATO-ambassade at ”Det er mer bemerkelsesverdig hvordan dokumentet er håndtert enn hva det inneholder – noe som er et oppgulp av ideer vi mange ganger tidligere har sett fra russerne.”

De fleste kildene til USA ved generalsekretærens stab er klassifisert som ”strengt beskyttet”. En av årsakene er trolig at amerikanerne er redde for at NATOs leder skal oppdage hvem som er informantene ved hans eget kontor, noe som blant annet skjedde i desember 2009 da assisterende direktør ved generalsekretærens private kontor advarte USA om en viktig sak. Han kunne fortelle at Fogh Rasmussen skulle ha møte for å diskutere NATOs forsvarsplaner for Baltikum og Polen med SACEUR – NATOs øverste militære leder i Europa.

USAs utenriksminister, Hillary Clinton, hadde tidligere advart Rasmussen mot å diskutere denne saken offentlig, siden saken var så sensitiv. Planen kunne innebære at Russland måtte defineres som en trussel mot de baltiske landene, noe som ikke var helt usannsynlig etter Georgia-krigen. Dessuten hadde NATO ennå ikke tatt noen beslutning.

Visedirektøren i Rasmussens stab sa det ville være lurt om USA spikret sin holdning til forsvarsplanene før dette møtet, for å kunne påvirke utfallet av saken. USAs NATO-ambassadør ba om at denne kilden måtte bli ”strengt beskyttet”. Grunnen kan være at Fogh Rasmussen ikke ville likt at hans nærmeste medarbeidere fortalte i detalj om hvordan USA kunne påvirke ham. USAs egen toppdiplomat, Jeff Rathke, har innehatt posisjonen som visedirektør ved Rasmussens private kontor siden august 2009. Rathke er også navngitt som kilde i et annet dokument.

USAs hemmelige kilder ved generalsekretærens private kontor sørget også for at amerikanerne fikk kjennskap til innholdet i et privat brev som Anders Fogh Rasmussen sendte til Afghanistans president Hamid Karzai den 19. august 2009 hvor NATO-sjefen uttrykte bekymring for sjia-loven, som i vestlige land ble oppfattet som sterkt kvinnediskriminerende og i strid med menneskerettighetene.

NATOs øverste råd var bekymret for at loven kunne svekke oppslutningen om Afghanistan-krigen i NATOs medlemsland, men ga klart uttrykk for at man burde vente til etter presidentvalget 20. august med å sende brevet.

I et notat om saken skriver USAs NATO-ambassade at ”hendelsen gir innsyn i Rasmussens lederstil. Selv om så godt som alle allierte argumenterte for at en NATO-reaksjon først burde komme etter presidentvalget, valgte Rasmussen å gå videre med et brev til Karzai nå.” USAs kilder ved Det Private Kontoret fortalte at ”Rasmussen ikke trodde alliansens beskjed om å vente til etter valget, omfattet privat korrespondanse fra ham i en slik form.”

Les dokumentene her (pdf)

Hemmelige kilder hos NATO-sjefen

«Anders Fogh Rasmussen skapte frustrasjon i NATO. Det kan forklare lekkasjene fra hans kontor», hevder generalsekretær Kate Hansen Bundt i Atlanterhavskomiteen.

– Alle bør se etter utro tjenere

“Femmerbanden”: Dyp splittelse i NATO – USA med medløpere kontra Det gamle Europa

http://diplomaticourier.files.wordpress.com/2009/03/nato_expansion030609.png?w=450&h=375

https://i0.wp.com/russia.foreignpolicyblogs.com/files/2009/01/nato.JPG

Uforsonlig splittelse i NATO

I de 250 hemmelige referatene fra møtene i NATOs øverste råd i perioden 2006 til februar 2010 som har blittlekket via Wikileaks kommer det blant annet frem at verdens mektigste forsvarsallianse sliter med en dypere splittelse enn det politikerne i NATO-landene vil innrømme offentlig. På overflaten prøvde NATO å gi inntrykk av samhold, men møtereferatene gir et helt annet bilde. Toppdiplomater fra USA og flere andre NATO-land vedgår at alliansen er ”splittet på midten” i en rekke saker.

USA klager over det de beskriver som ”femmerbanden” (Frankrike, Nederland, Spania og Norge pluss noen ganger Portugal) under ledelse av Tyskland med Norge på slep, som stadig kom med ”prorussiske argumenter” og som ifølge USA har bidratt til dyp splittelse i NATO, særlig i spørsmål som har med Russland å gjøre. Storbritannia, Danmark og Italia beskrives som ”det vaklende Vest”, som sitter på gjerdet under de fleste møtene. USA selv plasserte seg i ”progruppen”, sammen med canadierne, polakkene, balterne, tsjekkerne, rumenerne og bulgarerne.

Den tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, Nils Morten Udgaard, skrev i sin tekst Et opprør mot Bush publisert den 10. februar 2003 at striden om en krig mot Irak var blitt til ”en dramatisk dragkamp mellom ”gamle” Europa og det nye USA: NATO splittes, mens Paris og Berlin spiller på tid.” ”Alt skjer ikke i USA. Og i går var det Frankrike og Belgia, med Tyskland litt på slep, som gjorde opprør i NATO, ved å nekte å gi grønt lys for å planlegge et NATO-forsvar av Tyrkia”, noe som kunne ta krigen for gitt.

“Rumsfeld har opptrådt litt som en romersk pro-konsul for to tusen år siden, avfeiet Frankrike og Tyskland som det ”gamle” Europa, i motsetning til de ti nye østeuropeiske partnere – fra Estland til Albania – som er ”en del av det trans-atlantiske samfunn.” EU nevnes ikke. Rumsfeld stiller Tyskland på linje med Cuba og Libya, som land som nekter å være med i en krig mot Irak. Svaret kom i München fra Berlins utenriksminister Joschka Fischer, som sa at ”jeg er ikke overbevist” om at krig nå er det riktige svaret. Og han pekte på demokratiets behov for å ha befolkningen i ryggen.”

Krigen mot Irak bar USAs merke. Bush-administrasjonen trådte til med hegemonistisk pondus, og gjorde klart at Saddam må veltes. ”De som ikke er med oss er mot oss”, lød en amerikansk parole. Alle land skal i den nye, globale situasjonen, la seg lede av USA. FN, inkludert Hans Blix og Mohamed ElBaradei, var skeptisk til krigen, og sto i fare for å bli ”irrevevant”. Frankrike og Tyskland, som ønsket gå egne veier, ble bagatellisert som ”det gamle Europa.”

Da den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld påsto at kritikere fra Tyskland og Frankrike representerer ”det gamle Europa” hisset Rumsfeld opp både forfattere, filosofer og politikere. Mange hevdet Rumsfeld hadde snudd saken på hodet. Det er ikke Europa som representerer en foreldet tankegang , men USA.

Vedfrørende NATO utfylte Rumsfeld sin erklæring om det gamle Europa gjennom å peke på den planlagte østlige ekspansjonen av NATO, inkludert de tre baltiske republikkene. ”Hvis man ser på hele NATO Europa i dag så har gravitetssenteret skiftet østover», sa Rumsfeld. Men den tidligere tyske forsvarsminister  Volker Ruehe, som vanligvis var en sterk støttespiller for USA, sa det ikke var rett å sette det østlige og det vestlige Europa opp mot hverandre. ”Rumsfeld er ikke akkurat en diplomat og det er ikke noe særlig vist å si noe slikt,” sa han.

13 EU kandidatland støttet en erklæring by existing members som advarte Irak mot at det hadde en siste sjanse til å avvæpne. Men et antall øst- og sentraleuropeiske nasjoner, hva Rumsfeld ville ha kalt for det nye Europa, slo tilbake mot den franske president Jacques Chirac som fordømte dem for deres pro-USA standpunkt. For eksempel sa en tsjekkisk minister at Frankrike opptrådte som en bølle overfor kandidatlandene, mens Romanias president Ion Iliescu erklærte den franske presidentens bemerkning som ”upassende”. Den britiske statsminister Tony Blair, som var fast bestemt på krig mot Irak, støttet kandidatlandene og erklærte at alle land skulle være fri til å si hva de selv ønsket.

Kjernen i NATOs splittelse om Russland er særlig frykt for nedkjøling av forholdet til den russiske bjørnen, noe USAs NATO-ambassadør Ivo Daalder understreket da han i oktober 2009 skrev om NATOs planer for å forsvare de baltiske landene mot en russisk trussel: Mange allierte, som Tyskland, ”vil kjempe hardt for å unngå selv en antydning om at NATO og Russland er på vei mot en ny kald, krig”. ”Ingen sak deler Alliansen mer enn Russland”, advarte USAs NATO-ambassadør Ivo Daalder i juni 2009 da han ga Hillary Clinton en usminket versjon av det som er blitt beskrevet som de vanskeligste årene i alliansens historie.

Uforsonlig splittelse i NATO

Utvidelse mot øst splitter NATO

Farlig rakettskjold splitter NATO

Sakene som splitter NATO

‘New Europe’ backs EU on Iraq

Outrage at ‘old Europe’ remarks

‘Old Europe’ and the New NATO

En keiser går seg vill

Den neste krigen

Et opprør mot Bush

Long Live NATO?

A New Cold War: But Was There Ever An Old One?

Hemmelige kilder på NATO-sjefens kontor

Sakene som splitter NATO

https://i2.wp.com/www.atlantic-youth.org/what/activities/photo/NATO1.jpg

https://i0.wp.com/www.mapsofworld.com/images/maps-of-world-nato-member-countries.gif

Her er noen av sakene som NATO har kranglet bak lukkede dører de siste tre årene.

1. NATO- Russland-rådet:

Alliansen var delt i to om hva NATO skulle gjøre med det såkalte NATO-Russland-rådet. «Ethvert forsøk på å drøfte saken vil splitte NATO på midten», konstaterte USAs NATO-ambassadør Kurt Volker 13.8.2008.

2. Strid om investeringer:

Forut for NATOs forsvarsministermøte i Budapest i oktober 2008 var NATO dypt uenig om alliansens planlagte investeringsprogram.

«Dette ender i ingenting og er en resept for katastrofe», sa NATOs daværende generalsekretær Jaap De Hoop Scheffer på NATO-rådsmøtet 13.8.2008.

3. Rakettforsvar:

Foran utenriksministermøtet i NATO desember 2008 nektet Norge og Tyskland å godkjenne en formulering om at «NATO ønsket rakettforsvar velkommen.» Kompromisset ble «registrert som en relevant utvikling.» «Norge og Tyskland var spesielt vanskelige når det gjaldt språket», skrev USAs NATO-ambassadør 8.1.2008.

4. NATO og Makedonia:

Flere NATO-allierte ga uttrykk for at det var pinlig for NATO at Hellas blokkerte medlemskap for Makedonia fordi grekerne mente landet måtte skifte navn. Saken splitter fortsatt NATO, og vekker reaksjoner på Balkan. «Grekerne må ta sin del av skylden», sa USAs stats- sekretær Dan Fried i et uformelt NATO-møte 25.7.2008, og la til at makedonernes reaksjoner var «forståelige, men til lite hjelp.»

5. Kosovo:

NATO har manglet både penger og ressurser til KFOR-styrkene i Kosovo, og har vært splittet i synet på å anerkjenne Kosovo som selvstendig stat. I 2009 varslet Frankrike, Storbritannia, Polen, Spania og Italia at de ville trekke seg ut, noe som fikk USA til å se rødt: «Steng låvedøren for de NATO-allierte som prøver seg på en tidlig exit», het det i en skriftlig «haster»- ordre fra utenriksminister Hillary Clinton 19.3.2009.

6. Afghanistan-regningen:

Wikileaks-dokumentene viser at alliansen bruker svært mye tid på å krangle om manglende ressurser, og gang på gang klager NATOs militære sjefer i Afghanistan over at alliansen ikke vil betale regningen. «Altfor ofte blir de allierte enige om et oppdrag, uten å gi tilsvarende støtte, hverken finansielt eller med tropper», utbrøt en oppgitt avtroppende general Sir John Reith på NATO-rådet 18. oktober 2007.

7. Piratbekjempelse:

NATO-rådets medlemmer var uenige om hvordan alliansen skulle møte trusselen fra pirater mot skipstrafikken utenfor Somalia. Hellas nektet å godta NATOs planer på grunn av uenighet med Tyrkia om forholdet til EU. «En pinlig situasjon», sa en frustrert generalsekretær i NATO-rådet 18.5.2009.

8. Kriger om kvoter:

NATO-rådet blir ofte splittet på grunn av krangel om fordeling av «kvoter» for NATO-inspeksjonene i Russland. Norge uttrykte dyp frustrasjon over at Tyrkia nok en gang blokkerte arbeidet fordi landet mente det fikk for små kvoter. «USA vil bli ekstremt skuffet hvis alt arbeid og ressursene brukt av de allierte nå er bortkastet på grunn av Tyrkia», heter det i møte- referatet fra 12.2.2009.

9. Anti-terror-operasjon:

NATO-landene var dypt uenige om Russland fortsatt skulle være med i antiterroroperasjonen Active Endavour i Middelhavet. USA sørget for å kaste russerne ut av operasjonen, i strid med ønskene fra Tyskland og Norge. «Tyskland kom som vanlig bare med prorussiske argumenter», sa USAs NATO-ambassadør Kurt Volker 13.8.2008.

10. Omstridte marinebaser:

I januar 2009 ble det kjent at Russland planla en marinebase i utbryterrepublikken Abkhasia, som erklærte seg selvstendig etter krigen i Georgia. En rekke NATO-land krevde en kraftig reaksjon, men uenigheten var for stor. «Det er bortkastet tid å prøve å bli enige om en uttalelse», innrømmet daværende NATO-generalsekretær Jaap De Hoop Scheffer i NATO-rådet 29.1.2009.

Norge og NATO

https://i0.wp.com/www.norway-nato.org/FileCache/PageFiles/361373/JGS_650x300.JPG/width_650.height_300.mode_FillAreaWithCrop.pos_Default.color_White.JPG

Den økende splittelsen i NATO som Wikileaks lekkasjene omfatter kan få alvorlige følger for Norge på sikt. ”Det er et økende problem for Norge at NATO er blitt mer heterogen som følge av utvidelsene. Det gjør det vanskeligere å finne frem til konsensus og fatte beslutninger. Fra norsk side kan vi frykte at det blir mer spill, og at det blir mer krevende å finne partnere innad i NATO”, sier avdelingsleder ved NUPI, Nina Græger, som legger til: ”Det blir vanskeligere å bli hørt for et lite land som Norge.”

For Norge og Stoltenberg-regjeringen er nordområdene og Arktis gjentatte ganger fremhevet som den viktigste saken, men de 250 hemmelige møtereferatene over tre år i NATOs øverste råd viser at Norges viktigste sikkerhetspolitiske saker får svært liten oppmerksomhet. De har knapt blitt nevnt i NATOs øverste råd de siste årene.

Mens Afghanistan, det ordet som helt klart har vært dominerende når NATOs øverste ledelse diskuterer alliansen, er nevnt 2029 ganger på de hemmelige toppmøtene til NATO, har Arktis blitt nevnt 14 ganger, og nordområdene eller «Det høye nord» 7 ganger – i forbindelse med at Norges hjertesak ble omtalt kort på to av de over 200 møtene i NATO-ledelsen. Dette skulle si en del om hva som står øverst på dagsorden i verdens mektigste allianse.

NATO har siden krigen vært Norges desidert viktigste arena for sikkerhetspolitikk. De hemmelige NATO-dokumentene viser at Norge er blitt langt mindre synlig. En rekke øst-europeiske land får langt mer oppmerksomhet, og blir mye oftere hørt.

Etter Afghanistan, er det Kosovo som har vært det hyppigste nevnte temaet (854 saker) i NATO-rådet, etterfulgt av EU og Russland. Spørsmål om Tsjekkia, Georgia, Makedonia, Pakistan, Tyrkia, Frankrike, Ukraina og Spania er også mye oftere nevnt.

Mer overraskende er at det Norge – de gangene Norges NATO-ambassadør tar ordet i NATO-rådet, svært sjelden forsøker å ta opp nordområdene. De norske innspillene er stort sett knyttet til Afghanistan, Balkan og Russland, men slik er det vel når ingen andre er interessert i å ta opp de samme tingene – Håpløst.

«Det er ikke nytt at forholdet til Russland er en kime til uenighet. Mange av de nye NATO-landene har dessuten et problematisk forhold til russerne. For Norge er forholdet til Russland viktig, og norske myndigheter ønsker ikke at økt spenning mellom NATO og Russland skal farge vårt bilaterale forhold. Det er for mye som står på spill», sier Græger.

Ingen bryr seg om Norge i NATO

USA: Norge mer nervøs for Russland

– Dette er USAs uoffisielle syn på Norge

Embetsmenn advarte mot topp-politikere

– Forsøkte å presse Norge til å godta rakettskjold

– USA-press for å få Norge til å godta rakettskjold

Krigen mellom Georgia og Russland i august 2008

Russiske soldater i Georgia i august 2008. Den amerikanske ambassaden mente angrepet ga USA muligheter for å styrke Norges Nato-engasjement.

Krigen mellom Georgia og Russland i august 2008 ble betegnet som en av NATOs største utfordringer noensinne, og møtereferatene avdekker til fulle NATOs indre problemer.

Før krigen brøt løs hadde Tysklands Angela Merkel utsatt Georgias fremtidige NATO-medlemskap. ”Diskusjonene om utsiktene for ukrainsk og georgisk handlingsplan for medlemskap i NATO er svært ladet og polarisert”, konkluderte amerikanerne i et notat 27. juni 2008. USA klager over det de beskriver som ”femmerbanden” under ledelse av Tyskland med Norge på slep, som stadig kom med ”prorussiske argumenter.” Tyskerne mente dette var nødvendig for å bevare enigheten i NATO, samtidig som dette kunne bidra til å presse Russland til å finne forhandlingsløsninger.

På de hemmelige NATO-møtene advarte Tyskland mot at NATO ville ”importere et nytt Kypros”, noe som av USA ble ansett som et tysk forsøk på å underminere utvidelsen. Nederlenderne beskrev Georgia som et ”umodent demokrati” og landets president, president Mikhail Saakasjvili, som en emosjonell, korrupt leder som ikke er til å stole på. Tyske parlamentarikere kalte ham gal og farlig.

USA advarte på det sterkeste, og mente dette var en livsfarlig strategi som fremprovoserte krig. ”Denne tilnærmingen kunne gi Russland et perverst incentiv for å stimulere til noe forferdelig”, sa statssekretær Dan Fried i USAs utenriksdepartement til NATO-ledelsen 25. juli 2008. ”Et perverst incentiv” betyr at man oppnår det motsatte av det man forsøker på. To uker senere var krigen et faktum. Georgia sto i flammer, hundrevis av mennesker er drept og en hel verden frykter en storkonflikt.

Mens krigen raste i Georgia, møttes NATOs øverste organ – Rådet – til krisemøte om krigen i Georgia i NATOs øverste råd i Brussel den 12. august 2008. Målet var å drøfte hvordan forsvarsalliansen skulle reagere på en krig i et land som sto på NATOs søkerliste, men hemmelige NATO-dokumenter viser hvordan NATO-landene bak lukkede dører om hvem som hadde skylden, og beskyldte hverandre for å ha bidratt til å fremprovosere krigen. Dette samtidig som russiske styrker rykket frem mot Tbilisi.

”Tyskerne fremmer prorussiske argumenter”, klaget amerikanerne. ”Vi bør ikke sløse med tiden i et forsøk på å bli enige”, sa NATOs generalsekretær Jaap De Hoop Scheffer. Flere land ville kritisere Russland i harde ordelag, mens Tyskland nektet å akseptere en ”tordnende, fordømmende tekst.”

Sentralt sto beslutningen fra NATOs stats- og regjeringssjefer i april 2008 om at Georgia og Ukraina er ønsket som medlemmer av NATO. ”Allierte under tysk ledelse argumenterer for at Bucuresti-beslutningen om eventuelt medlemskap provoserte frem den russiske aggresjonen”, heter det i det amerikanske referatet fra møtet.

”De fleste andre (inkludert nye medlemmer og Canada) er enige med oss: at Russland tolket avslaget om en handlingsplan for medlemskap som et grønt lys for handling mot Georgia”, la de amerikanske toppdiplomatene til.

Rådet klarte ikke å bli enige om noe som helst – ikke engang en pressemelding. En oppgitt generalsekretær Jaap De Hoop Scheffer advarte ambassadørene om at NATOs råd ikke bør ”bli fremstilt i mediene som en kranglete forsamling uten evne til å bli enig om en uttalelse.” Først 19. august, 11 dager etter at krigen brøt ut og en uke etter krisemøtet, kom den første felles uttalelsen og pressemeldingen fra forsvarsalliansen.

Etter krigen mot Russland hevdet tyske tjenestemenn at Georgia sto lenger unna medlemskap i NATO enn på lenge. I dag står både Ukraina og Georgia i venteposisjon – uten engang å være i nærheten av et formelt NATO-medlemskap.

Norske tjenestemenn mente Georgia fremprovoserte et russisk angrep i 2008, men la offentlig skylden på Russland, ifølge den amerikanske ambassaden. Det kommer frem i et brev som den amerikanske ambassadøren i Oslo sendte til Washington høsten 2008. Samtidig antok ambassaden at angrepet var en vekker for Norge om at Russland kan være klare for å bruke makt.

I brevet heter det at en ”betydelig andel” av norske tjenestemenn og offentligheten ”skylder på georgisk feilberegning for det russiske motsvaret og er overbevist om at Norge ikke ville gjort de samme tabbene”, skriver tidligere ambassadør Benson K. Whitney, som la til at det var en rådende oppfatning blant norske tjenestemenn at ”Vesten, med USA i spissen, har skjøvet Russland så langt at et motsvar var uunngåelig.”

Men på tross for at man mente Georgia fremprovoserte det russiske angrepet valgte man offentlig å legge skylden på Russland, ifølge den amerikanske ambassaden, noe som ifølge ambassadøren hang sammen med at Norge var blant de landene som var mest kritisk til å gi Ukraina og Georgia en såkalt Membership Action Plan (MAP-status). Dette selv om Stoltenberg overfor NTB to uker senere hevdet at krigen i seg selv ”ikke endrer vår vurdering av Georgia. Det er ikke noen andre enn NATO og Georgia som skal påvirke om Georgia kan bli medlem eller ikke.”

Ambassadør Whitney så i denne periode et snitt til å ”styrke Norges engasjement i Nato og å forsterke vårt bilaterale forhold.” Han mente konflikten ga muligheter for å få endre på Norges holdning til Russland, som frem til da var blitt bygget på dialog som ifølge Whitney ”ikke i det hele tatt ønsker å akseptere at russisk bruk av makt er en mulighet som bør vurderes”, og så med velvilje på det han mente var en gryende endring.

”Norske tjenestemenn og offentligheten tror ikke Russland noen gang vil angripe Norge militært, men enkelte er mer oppmerksom på at Russland er villige til i det minste å vurdere bruk av makt som et legitimt verktøy i internasjonal politikk”, skrev Whitney, som var svært skeptisk til den rødgrønne regjeringen.

Når det kommer til spørsmålet om hvem som hadde noe å tjene på av en fremprovosert krig med Russland så bør svaret gi seg selv. Om de gjorde det bevisst er enda et åpent spørsmål, som vi kanskje aldri vil komme helt til bunns i. Men vi bør være skeptiske til slike metoder og argumentene som kommer i etterkant.

– Mener Georgia hadde seg selv å takke

Isfront mellom Nato og Russland

Russland: – Alt samarbeid med NATO opphører

Hva er de største etterretningstruslene for NATO?

Hva som var de største etterretningstruslene for NATO i 2010 og som NATO burde spionere på var det høyst følsomme og spesielle spørsmålet som NATO-rådet fikk til behandling 28. oktober 2009.

Et hemmeligstemplet amerikansk møtereferat skrevet den 30. oktober 2009 tegner et unikt bilde av hva NATO mente var de viktigste områdene å øke etterretningsinnsatsen i 2010. Det inkluderte blant annet en liste på 12 punkter, som ble lagt frem av den påtroppende sjefen i NATOs spesialkomité Bruno Branciforte – sjef for den italienske etterretningstjenesten. Spesialkomiteen er NATOs eldste og kanskje mest hemmelige komité, med ansvar for å gi råd om etterretning, kontraspionasje og terroraktiviteter.

Her er den hemmelige listen over sakene som ble nevnt som mulige etterretningstrusler for NATO i 2010 i ikke-prioritert rekkefølge:

1. Al-Qaida og Talibans styrker i Pakistan, og deres innflytelse på NATOs operasjoner i Afghanistan.

2. Logistikk, støtte og kunnskap til opprørerne i Afghanistan.

3. Truslene mot NATOs operasjoner i Afghanistan fra iranske etterretningsorganisasjoner.

4. Nord Koreas arbeid med å utvikle kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen.

5. Al Qaidas tilstedeværelse i Jemen: trusler og risiko for NATO-land.

6. Somalia: Konsekvensene av en svekket sikkerhetssituasjon i Somalia for NATO-landene.

7. Kosovo: Forbindelsene mellom organisert kriminalitet og politiske ledere – og konsekvensene det har får KFOR – NATOs styrker i landet.

8. Den russiske etterretningstjenesten GRUS virksomhet i NATO-landene for å stjele avansert teknologi. Hvordan gjør russerne det, og hva slags teknologi stjeles?

9. Russisk sikkerhetstjeneste FSBs etterretning mot NATO under påskudd av å bekjempe internasjonal kontraterrorisme og jakte forbrytere.

10. «Nedbrytende og antagonistiske miljøer» i medlemslandene mot NATO.

11. «Ekstremistcellene i Europa», og rollen til veteraner og religiøse ledere.

12. «Kampen mot imperialisme, militarisme og sikkerhetspolitikk, og de felles kampfrontene i NATO-landene mot «antagonistiske» miljøer».

Al-Qaida og Talibans styrker i Pakistan og Jemen, og deres innflytelse på NATOs operasjoner, samt logistikk, støtte og kunnskap til opprørerne, sammen med truslene fra iranske etterretningsorganisasjoner og deres virksomhet  i Afghanistan, Nord Koreas utvikling av kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen, europeiske terrorceller, russiske spioner og «antagonistiske» antikrig-grupper i Europa er med andre ord noen av etterretningstemaene NATO prioriterer høyt.

De 12 punktene – som spesialkomiteen mente burde kuttes ned til fem prioriterte områder – dannet grunnlaget for en oppsiktsvekkende og interessant diskusjon om hva NATO-landene mente spesialkomiteen burde fokusere sin etterretningsvirksomhet på i 2010:

Branciforte pekte på at komiteen var en viktig forbindelse mellom NATO og etterretningstjenestene i de enkelte medlemslandene, «men komiteen har ikke forandret seg i tråd med forandringene i alliansen.» Han etterlyste signaler fra NATO-rådet om hva som var mest viktig.

De amerikanske toppdiplomatene skrev at «De allierte er uenige i om Spesialkomiteen skal fokusere sin innsats bare på tradisjonelle temaer, som for eksempel trusselen mot NATO fra russiske etterretningstjenester, eller om den skal utvide sitt område til spørsmål som «trusselen mot NATOs styrker i Afghanistan fra Al-Qaida.»

Frankrike tok til orde for at NATO ikke burde engasjere seg i en vurdering av de russiske sikkerhetstjenestene. «Disse foreslåtte temaene virket å være utformet av et syn fra den kalde krigen», mente den franske NATO-ambassadøren. Tsjekkerne og litauerne syntes også at flere av de foreslåtte etterretningstemaene gikk ut over spesialkomiteens mandat.

Romania viste til at spesialkomiteen først og fremst skulle fokusere på kontraetterretning og antiterror, og fikk støtte fra Storbritannia. «De foreslåtte trusselvurderingene av russiske etterretningstjenestene FSB og GRU passer bedre for spesialkomiteen enn de forslåtte teamene om Al Qaidas aktiviteter i Afghanistan», mente Storbritannia.

Generalsekretær Anders Fogh Rasmussen mente det var en god idé om spesialkomiteen i større grad kunne levere «on demand»-rapporter, basert på fortløpende ønsker fra NATO-ledelsen om etterretning. Grekerne derimot stilte spørsmål om det var praktisk mulig å gjøre dette raskt nok, og la til at man uansett ikke kunne gå med på forandringer før man fikk flere detaljer.

Debatten i NATO-ledelsen gikk etter hvert over i en diskusjon om «behovet for en mer omfattende reform av NATOs etterretning.» Nederland stilte spørsmål ved om arbeidsdelingen mellom Spesialkomiteen og de andre NATO-komiteen var fornuftig, mens Canada etterlyste et mer overordnet syn på etterretningen, mer koordinering og strømlinjeformede systemer. Fogh Rasmussen svarte at han allerede hadde bedt NATOs etterretningsstab om en revisjon av systemet.

«Inntil vi vet hvor NATO går med sin etterretningsreform, er det vanskelig å gi klare anbefalinger», mente Storbritannias NATO-ambassadør sir Stewart Eldon. Eldon la til at han var skeptisk til at «en arbeidsgruppe av innsidere» ville være tilstrekkelig til å gjennomføre reformer, og foreslo at NATO innhentet noen utenfra til å se på saken «med friske øyne.» «Det har allerede vært masse prat i NATO om å hente inn eksperter for å fikse det ene eller andre problemet», svarte Italias NATO-ambassadør.

USA støttet behovet for en etterretningsreform, mens Polen understrekte betydningen av at NATO-rådet fikk raske etterretningsadvarsler fra Spesialkomiteen «fri for av politisk innblanding.»

Konklusjon

Det er ikke kjent hva som ble konsekvensen av etterretningsdiskusjonen. Det fremgår heller ikke hva som ble prioritert som de fem viktigste områdene. Wikileaks-dokumentene strekker seg ikke lenger enn til februar 2010. Men NATO har siden satt i gang en omfattende undersøkelse om behovet for en etterretningsreform.

NATOs toppliste for spionmål