Category Archives: Iran

Wikileaks: Iran og atombomben

United Nations (UN) Secretary-General Ban Ki-moon (R) greets Iran's President  Mahmoud Ahmadinejad at UN headquarters in New York. Ahmadinejad is scheduled to address both a U.N. summit on the Millennium Development Goals and the General Assembly.

FNs (UN) sekretærgeneral Ban Ki-moon (R) hilser Irans president Mahmoud Ahmadinejad ved FN hovedkvarteret i New York.

En gjennomgang Aftenposten har gjort av flere hundre hemmeligstemplede dokumenter fra det amerikanske utenriksdepartementet og ambassader over hele verden i perioden 2006 til 2010, viser hvordan Iran jobber systematisk for å skaffe deler, utstyr og teknologi i strid med FNs sanksjoner mot landets atom- og rakettprogram.

Iran har gjort fremstøt i over 30 land – ved hjelp av stråselskaper, mellommenn og falske sluttbrukerattester – for å skaffe seg teknologi, utstyr og råvarer som kan brukes til å utvikle en atombombe. Over 350 iranske selskaper og organisasjoner er involvert i jakten på atom- og rakettutstyr.

Flere av de iranske forsøkene har ikke vært offentlig kjent. Amerikanerne tilbyr seg nemlig ofte å tie om saken, dersom de enkelte landene selv tar affære og stopper de iranske fremstøtene ved å nekte eksportlisens eller overtale de aktuelle selskapene til å holde seg unna Iran.

Fra iransk side er det hele tiden blitt hevdet at atomprosjektet utelukkende har fredelige hensikter for å løse landets store fremtidige energibehov. De fleste av varene kan også brukes til sivile og lovlige prosjekter, noe som gjør det ekstra krevende å overvåke Irans atomvåpenjakt.

Det store antallet iranske fremstøt er oppdaget ved hjelp av en omfattende amerikansk etterretning. De siste årene har USA trappet kraftig opp overvåkingen av iranerne, og fotfølger landets forretningsfolk og tjenestemenn over hele verden. Målet er å oppdage iranske fremstøt så tidlig som mulig.

Finansieringen av kjøpene skjer via flere iranske og nordkoreanske banker, som har fått lov til å operere med kontoer i en rekke store og respektable vestlige banker til tross for amerikanske protester.

Flere av USAs hemmelige kilder mener president Mahmoud Ahmadinejad og regimet i Teheran kjemper en desperat kamp for å utvikle en atombombe før økonomien i landet bryter sammen som følge av de internasjonale sanksjonene. ”Et kappløp mellom bomben og økonomisk kollaps”, sa franske atomeksperter til USA.

Iran er i praksis nesten tom for uran. Noe av det viktigste og vanskeligste nå er, ifølge de hemmelige amerikanske rapportene, å skaffe nye forsyninger. I tillegg mangler Iran fortsatt kompetanse og teknologi for å kunne anrike nok plutonium av høy nok kvalitet til bruk i en kjernefysisk sprengladning.

Anleggene i Iran benytter en ”ultrasentrifugering”-prosess fra Kina, hvor anriket uran skilles ut. Slike anlegg krever imidlertid svært teknologisk avanserte materialer og konstruksjoner.

Det er en svært kostbar og vanskelig prosess å anrike uran for atomvåpen. Høyt på handlelisten til Iran står derfor utstyr og teknologi til å lage nye og mer avanserte sentrifuger. Atomanlegget i Natanz har om lag 9000 sentrifuger som anriker uran. Ifølge Wisconsin-prosjektet på atomvåpenkontroll, har Iran ved nyttår nok lavanriket uran til å fremstille tre atomvåpen. Utfordringen for Iran er at de først må klare å anrike uran til en mye høyere grad.

”Irans begrensede tilgang innenlands av uran gjør det nesten umulig å forsyne landets nåværende og fremtidige atomreaktorkapasitet. Som en konsekvens, vil Iran trolig bli presset ut til utenlandske leverandører av uran til sin atomindustri”, slo det amerikanske utenriksdepartementet fast i februar 2009.

Notatene kan tolkes som om Iran har trappet opp innsatsen. Men forklaringen kan også være at USA har intensivert jakten på iranerne betydelig, særlig etter at man oppdaget hvor langt Iran var kommet med å utvikle det hemmelige atomanlegget i Qum – rett foran nesen på intetanende inspektører fra det internasjonale atombyrået IAEA.

Det er meget delte meninger om hvor langt Iran har kommet i å utvikle en atombombe. Tidligere har det kommet frem at Israels forsvarsminister Ehud Barak sommeren 2009 hevdet at ”man har et vindu på mellom seks og 18 måneder” for å kunne hindre Iran i å utvikle atomvåpen.” Etter dette ville ”enhver militær løsning resultere i en uakseptabel mengde sivile tap”, sa Barak.

Den nylig avgåtte Mossad-sjefen i Israel, Meir Dagan, sa sist helg at Iran ikke ville ha en atombombe klar før i 2015, noe som står i skarp kontrast til israelske påstander fra 2003 om at Iran ville klare det innen 2007. Ifølge de hemmelige ambassadedokumentene mener russiske eksperter at ”Iran vil ha en bombe om 10-15 år.” Det eneste de fleste er enige om, er at Iran før eller siden vil lykkes.

“Iran har krysset linjen … Nå er det bare et spørsmål om tid”, konkluderte EU-kilder til USA etter at Iran erklærte at man tok sikre på å anrike uran opp til 20 prosent. Iran møttes nylig medatommaktene Kina, Frankrike, Tyskland, Russland, Storbritannia og USA for å diskutere landets atomprogram. ”Vi har tid, men ikke mye tid”, har USAs utenriksminister Hillary Clinton sagt. Møtet endte uten videre fremgang og nytt møte har ikke blitt avtalt.

Dersom Iran skulle lykkes, vil verden etter alt å dømme stå overfor en ny storkrig i Midtøsten. Land som Israel og Saudi Arabia har signalisert klart at landet vil bruke militære midler for å stoppe Iran før landet får en atombombe.

Gir omvisning på iranske atomanlegg

Irans skjulte jakt på atombomben

Kina lekker til Iran som en sil

– Iran bryter eksportregler systematisk

Iran lurte USA trill rundt

Svensk selskap hjalp Iran designe reaktor

– Avslører atomsamarbeid med Israel

Ber om frihet, igjen

USA har over 5.100 atomstridshoder

Iran in secret pursuit of nuclear bomb

Aftenposten: WikiLeaks cables show Iran using 350 firms in attempts to buy nuclear technology

Israel says sees no Iranian atom bomb before 2015

Ahmadinejad hopes for more talks with world powers

Reklamer

Irans atomvåpen lar vente på seg

Overfor amerikanske representanter slår toppledere innen Israels forsvar og etterretningsvesen fast at selv om trusselen fra Iran er alvorlig, er trusselen fra de iranskstøttede islamistgruppene Hamas og Hizbollah, henholdsvis på Gazastripen og i Libanon, den mest akutte.

Israels avtroppende etterretningssjef Meir Dagan, som har ledet etterretningsorganisasjonen Mossad siden 2002, medgir nå, under sin siste orientering for forsvars- og utenrikskomiteen i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset, at Iran tidligst vil kunne skaffe seg atomvåpen i 2015.

Ifølge Dagan er Iran langt unna å kunne produsere atomvåpen, selv om det fra politisk hold lenge har vært hevdet det motsatte, både i Israel og flere andre land, som higer etter å angripe landet for på den måten å få gjennomført et såkalt regimeskifte. De ønsker med andre ord en mer samarbeidsvillig regjering i Iran. Ikke minst på det økonomiske området.

Iran nekter for å utvikle atomvåpen og fastholder at landets atomprogram utelukkende har fredelige hensikter og er av sivil karakter. Inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har heller aldri kunnet fastslå det motsatte, men mistankene består og har fått vestlige land til å innføre sanksjoner mot regimet i Teheran.

Israelerne syn på det iranske atomprogrammet har gradvis endret seg siden Dagan overtok som leder for Mossad. I 2003 hevdet israelsk etterretning at Iran ville ha atomvåpen i 2007. I 2007 ble det hevdet at våpnene ville være klare i 2009, mens det i 2008 ble snakket om 2011 som en sannsynlig dato. Nå hevdes det at Iran vil ha atomvåpen i 2015.

På tross av disse stadige utsettelsene benekter Mossad likevel å ha bommet med sine spådommer. En serie tilbakeslag i det iranske atomprogrammet gjør imidlertid at landet tidligst vil kunne utvikle atomvåpen i 2015, slo Meir Dagan fast i Knesset. Justeringene er ikke et resultat av uriktige evalueringer, men kommer som en følge av de vansker Iran har støtt på i sitt atomvåpenprogram, i stor grad takket være Mossad, heter det nå.

Selv om den israelske etterretningsorganisasjonen aldri offisielt har påtatt seg ansvaret, antas det at israelske agenter har stått bak likvidasjonene av flere iranske forskere tilknyttet atomprogrammet de siste årene.

Det er ikke lenger enn 1-2 måneder siden at en universitetslærer i atomfysikk, Majid Shahriari, ble drept og tre personer ble skadd da to bilbomber eksploderte i Irans hovedstad Teheran. De skadde er en annen atomfysiker, Fereidoun Abbasi, og konene til begge to. Bombene skal ha vært festet under bilene til de to universitetslærerne.

Ifølge statlige medier ble angrepene, som skal ha skjedd på to ulike steder i Teheran, ha blitt utført av ”terrorister”.  Irans president Mahmoud Ahmadinejad var raskt ute med å beskylde krefter i Vesten og Israel for å stå bak bombeattentatene. “Man kan utvilsomt se at Israel og vestlige regjeringer står bak attentatet som dessverre fant sted”, sa han på en pressekonferanse.

På tross av at ingen påtok seg skylden for udåden hevdet også den iranske innenriksministeren, Mostafa Mohammad Nijar, at CIA og Mossad kunne stå bak angrepene.

Irans trusler mot Israel og Vesten hører vi mye om i Vestens kommersielle medieverden, men vi får langt mindre høre om den diplomatiske, økonomiske og militære krigen som i hemmelighet foregår mot Iran.

Allerede i flere år har USA og Israel ført en hemmelig operasjon for å destabilisere Iran og sabotere dets atomprogram, men dette nevnes så alt for sjeldent, hvis i det hele tatt, i mediene og i den offentlige debatten. Det blir derfor skapt et bilde hvor Iran blir ansett som aggressoren, som USA og Israel må forsvare seg mot, noe som synes totalt latterlig for dem som følger med i det som skjer.

Det er nå på tide å vurdere skaden av USAs og Israels krigføring mot Iran, og hvem det er som egentlig blir rammet av sanksjonene mot landet. Vi bør alle ha de grusomme folkemordslignende sanksjonene som ble ført mot Irak i bakhodet.

Det at Vesten, inkludert Norge, er venner med saudierne, mens vi fører krig mot Iran på grunn av påståtte menneskehetsbrudd er lite annet enn hykleri. USA og Israel, for ikke glemme Saudi Arabia, fører en langt mer omfattende og brutal politikk enn det Iran noen sinne opp gjennom sine 2500 år har gjort.

WikiLeaks: Iran

USAs hemmelige angrep på Iran

Krig mot Iran?

USAs hemmelige operasjon for å destabilisere Iran

Hva nå med Iran?

Israels kamp mot Iran

Wikileaks: USA, den arabiske verden og Iran

Fra USA til Iran i Irak

Hvem drepte Masoud Ali Mohammadi?

Israels kamp mot Iran

Sjefen for den israelske generalstaben, general Gabi Ashkenazi, avholdt en israelsk militærorientering til en amerikansk kongressdelegasjon under ledelse av demokraten Ike Skelton den 15. november 2009.

Det som kommer klart frem fra samtalene mellom Ashkenazi og Skelton, samt et stort antall andre dokumenter fra samme tidsperiode, er at det israelske militæret er i full gang med forberedelser for en ny krig i Midtøsten og at disse forberedelsene er seriøse og spesifikke, og helt klart ikke kun et spørsmål om vag eventuell planlegging.

Under møtet fastslo den israelske toppgeneralen at Iran har 300 Shihab-raketter som kan nå Israel og at varslingstiden ved et iransk angrep ikke vil være mer enn 10-12 minutter. ”Rakettrusselen mot Israel er mer alvorlig enn noensinne. Derfor legger Israel så sterk vekt på rakettforsvar”, sa Ashkenazi ifølge et hemmeligstemplet notat fra den amerikanske ambassaden i Tel Aviv til det amerikanske utenriksdepartementet.

I november 2009 satt en høynivågruppe av amerikanere og israelere sammen i Tel Aviv. På dagsordenen sto også her den politiske og militære situasjonen i Midtøsten. Bekymringen for Irans atomvåpenprogram preget både den amerikanske og israelske delegasjonen.

I en Wikileaks lekkasje heter det at den israelske regjeringen så på 2010 som et kritisk år, forutsatt at iranerne fortsatte å forsterke beskyttelsen rundt de kjernefysiske installasjonene.”Begge sider diskuterte deretter de kommende leveranser av GBU-28 ”bunkerknuser-bomber”, en kraftig bombe som ble utviklet før Irak-krigen i 1991, til Israel.

Bomben er på 5000 pund, det vil si cirka 2260 kilo, og er laserstyrt. Ut fra omtalen i det lekkede dokumentet fra den amerikanske ambassaden i Tel Aviv kan det se ut til at israelerne har skaffet seg bombene, etter alt å dømme 100 stykker, for å knekke det iranske atomprogrammet, den dagen de skulle bli nødvendig.

Begge parter var enige om at man skulle unngå å omtale leveranser av bomber som kunne ødelegge iranske kjernefysiske installasjoner. Man noterte seg at leveransene burde foregå i stillhet slik at man kunne unngå påstander om at den amerikanske regjeringen hjelper Israel til å forberede et angrep på Iran, heter det i dokumentet.

Bortsett fra denne konstateringen i ett av de lekkede Wikileaks-dokumentene, er det mellom amerikanere og israelere overraskende liten akutt angst for det iranske atomprogrammet. Israelerne jobber derfor for at amerikanerne skal fortsette arbeidet med å avskrekke iranerne ved hjelp av sanksjoner. Å få Russland og Kina med på laget, er maktpåliggende.

I et notat fra den amerikanske ambassaden i Tel Aviv fra september 2009 sier en toppembetsmann i israelsk UD at EU og USA sammen kan gjennomføre hardtslående sanksjoner mot Iran selv uten Russland og Kina. Den israelske regjeringen regner for øvrig med at man innen EU i denne saken vil møte protester fra de vanlige ”kjenninger av politiet” (usual suspects), nemlig Østerrike, Spania, Hellas, Portugal og Sverige.

Israel forbereder seg på en kommende krig i Midtøsten

Aftenposten har forsøkt å lage en oppsumering fra en israelsk militærorientering holdt av sjefen for den israelske generalstaben, general Gabi Ashkenazi, til en amerikansk kongressdelegasjon under ledelse av demokraten Ike Skelton den 15. november 2009 og konkludert med at det israelske forsvaret er i full gang med å forberede seg på en ny krig i Midtøsten.

Dokumentet fra samtalene mellom Ashkenazi og Skelton, samt et stort antall andre dokumenter fra samme tidsperiode etterlater ett klart budskap: Det israelske militæret er i full gang med forberedelser for en ny krig i Midtøsten, og disse forberedelsene er seriøse og spesifikke, og helt klart ikke kun et spørsmål om vag eventuell planlegging.

Overfor amerikanske representanter slår toppledere innen Israels forsvar og etterretningsvesen fast at selv om trusselen fra Iran er alvorlig, er trusselen fra de iranskstøttede islamistgruppene Hamas og Hizbollah, henholdsvis på Gazastripen og i Libanon, den mest akutte.

Rakettene fra de to islamistgruppene har langt større nøyaktighet enn det iranske ballistiske raketter vil ha, fremgår det. Ashkenazi tror derfor at den neste krigen i Midtøsten vil finne sted på de samme områdene der de forrige krigene utspant seg, nemlig i Libanon og på Gazastripen.

”Jeg forbereder den israelske hæren på en stor krig ettersom det er lettere å skalere ned til en mindre operasjon enn å gjøre det motsatte”, sier han til sine amerikanske samtalepartnere.

”Hva gjelder Hizbollah i Libanon, råder gruppen over 40.000 raketter, hvorav mange vil være i stand til å nå de fleste steder på israelsk territorium”, heter det. ”For tiden er det rolig i Gaza, men Israel er på kollisjonskurs også med Hamas, som styrer Gazastripen. Hamas vil ha mulighet til å beskyte Tel Aviv, Israels viktigste befolkningskonsentrasjon”, slår den israelske generalen fast.

Tross fremgangen i antirakettforsvar har ikke Israel mulighet til å skjerme hele befolkningen.En million israelere vil være utsatt for raketter som ikke kan bekjempes fra luften. For å motvirke trusselen sender den israelske hæren stadig ut ubemannede fly, såkalte droner, over Libanon for å identifisere potensielle mål”, sier Ashkenazi.

”Den israelske hæren har dessuten et meget godt samarbeid med NSA, den amerikanske etterretningsorganisasjonen som overvåker andre lands kommunikasjoner”, legger han til.

”I den neste krigen kan Israel ikke godta noen restriksjoner på krigføring i byområder, fortsetter Ashkenazi. Under Gaza-krigen omkring nyttår 2008-2009 gjorde den israelske hæren feil, men angrep aldri sivile bevisst”, hevder han.

I et annet notat som skriver seg fra en serie samtaler mellom israelske militære og en amerikansk kongressdelegasjon under ledelse av senator Kirsten Gillibrand den 2. og 3. september 2009, hevdet representanter for israelsk etterretning at man i Gaza-krigen hadde vist stor tilbakeholdenhet:

”Under Operasjon Støpt Bly (det israelske kodeordet for Gaza-krigen) opererte det israelske forsvaret med begrenset kraft og uten å innta noe territorium i Gaza. Man besluttet dessuten å ikke gå inn i de viktigste byområdene. Resultatet var at en operasjon som kunne ha vart i tre dager, tok tre uker”, mente den israelske generalen Yoav Galant.

En offiser fra den israelske etterretningsorganisasjonen Shin Bet ga senator Gillibrand et detaljert bilde av utviklingen på Gaza-stripen:

”Operasjon Støpt Bly var en suksess, men islamistorganisasjonen Hamas har etter bare et halvt år klart å skaffe seg like mye våpen som man hadde før den israelske operasjonen. ”Hamas arbeider aktivt med å utvikle nye militære kapasiteter, blant annet å skaffe seg iranske raketter som kan nå Tel Aviv. Man utvikler også egen våpenproduksjon slik at Hamas blir mindre avhengig av smugling”, sa offiseren. ”Som et resultat av dette, vil den neste konflikten med Hamas bli vanskeligere enn den forrige, det vi si Gaza-krigen i 2008-09”, la han til.

Et spesielt utviklingstrekk ved situasjonen i Gaza er fremveksten av ekstreme islamistgrupper som Hamas ikke kontrollerer, fikk Gillibrand vite. At disse gruppene har vært i stand til å planlegge omfattende terroraksjoner, har overrasket både Hamas og Shin Beth. For egen del vet Shin Beth lite om disse gruppene ettersom man har konsentrert seg om å infiltrere Hamas.

Egypt har nedlagt en viss innsats for å ødelegge tunnelene som er hovedinnfallsporten av illegale varer inn til Gaza. ”Det israelske forsvaret har utarbeidet en lang rekke mulige tiltak for å ødelegge tunnelene”, heter det i et notat fra den amerikanske ambassaden den 18. november 2009.

De foreslåtte tiltakene er kontinuerlig minesprengninger like ved grensen ned til et dyp på 20–30 meter, bruk av sjokkgranater eller røyklegging av tunnelinngangene og bygging av underjordiske hindringer ned til 90 meters dyp for å destabilisere eksisterende tunneler, samt arrestasjon av en lang rekke kjente, navngitte smuglere.

Også dette notatet inneholder en detaljert gjennomgang av Hizbollahs militære slagkraft. Her er organisasjonens lager av raketter anslått ganske mye lavere enn i det andre notatet: ”20.000 raketter, deriblant flere hundre iranske Fajr-raketter med en rekkevidde på cirka 45 kilometer, hundrevis av trådstyrte anti-tank-raketter, et ukjent antall iransk-produserte ubemannede fly av typen Ababil med en rekkevidde på 150 kilometer, etc.”

Gitt størrelsen på dette arsenalet antar israelsk etterretning at Hizbollah tar sikte på en langvarig konflikt med Israel der man vil sende et ”massivt antall” raketter mot Israel hver dag.

Ifølge en offiser fra utenlandsetterretningen Mossad vil Hizbollah ta sikte på å sende mellom 400 og 600 raketter mot Israel hver dag under den neste krigen, hvorav 100 skal rettes mot Tel Aviv for på den måten å forstyrre dagliglivet i byen. Organisasjonen tar sikte på å kunne gjøre dette minst i to måneder og vil før en ny krig bryter ut, være sikker på at man ikke slipper opp for raketter.

Israel forbereder seg på en ny storkrig

Wikileaks: Israel Plans Total War on Lebanon, Gaza

Wikileaks: USA, den arabiske verden og Iran

Wikileaks forteller at Kong Abdullah i Saudi Arabia og president Mubarak i Egypt ønsker å ta knekken på Iran. Og at John Kerry, som nå leder Senatets utenrikskomité, derfor slår fast at det er «consensus on Iran». William Blum setter dette opp mot den årlige «Arab Public Opinion Poll», som kartlegger opinionen i åtte arabiske land hvor lederne støtter USA.

Et utklipp resultater:

«If Iran acquires nuclear weapons, which of the following is the likely outcome for the Middle East region?» More positive 57%, Would not matter 20, More negative 21.

Amongst those who believe that Iran seeks nuclear weapons, 70% believe that Iran has the right to its nuclear program.

«In a world where there is only one superpower, which of the following countries would you prefer to be that superpower?»

France 55%, China 16, Germany 13, Britain 9, Russia 8, United States 7, Pakistan 6.

«Name TWO countries that you think pose the biggest threat to you.» Israel 88%, US 77, Algeria 10, Iran 10, UK 8, China 3, Syria 1.

«Which world leader (outside your own country) do you admire most?» (partial list) Recep Erdogan [Turkey] 20%, Hugo Chavez 13, Mahmoud Ahmadinejad 12, Hassan Nasrallah [Hezbollah/Lebanon] 9, Osama bin Laden 6, Saddam Hussein 2. (Barack Obama not mentioned)

På basis av dette skriver Blum i resten av den lange artikkelen om arabisk terror rettet mot USA. Det er kanskje ikke helt overraskende at de arabiske folks meninger om USA vil få utslag på en eller annen måte.

From Wikileaks to TSA

Krig mot Iran?

I teksten False Flag on Iran fra den 1. januar 2007 skriver Larry Ross at Google har over en million artikler med False Flag on Iran. Mange av disse beskriver hvordan USA eller USA og Israel i fellesskap hemmelig vil lansere en type terrorist angrep på USA og/eller deres allierte, for deretter å beskylde Iran for å stå bak. Dette som en del av en plan for å vinne offentlig støtte for en krig. De truer allerede med atomkrig mot Iran.

Hvis de utførte et slikt angrep, ville de trolig bli betrodd ettersom folk flest ikke klarer å se at deres egne regjering kunne ha stått bak noe så slemt, blant annet på grunn av at man da ville forstå hvor hjelpeløse vi egentlig er overfor våres egne ledere, samt på grunn av at det ikke har kommet frem i det kommersielle mediet det omfang regjeringer har benyttet seg av eller mistenkt for å benytte seg av denne taktikken opp gjennom historien. Hvis ikke offentligheten, inkludert regjeringer, blir informert og alarmert, vil konspiratorene klare å lure deres egne offentligheter og mye av det internasjonale samfunnet.

I dagens situasjon ser det ut til at de fleste verken ønsker eller kan gjøre noe annet enn å fungere som slaver. De aller fleste av de som har tilgang på informasjon og har mulighet til å sette seg inn i hva det er som egentlig finner sted er glade bare de har mat og klær. Det er som stykket om haier og fisker av Bertold Brecht. I tillegg blir de fordummet av sosialisering som fremmer maktens interesser, reklame og løgnaktige politikere. Resten av menneskeheten lever i lidelse og mange av dem går over til populistiske grupperinger som lite annet gjør enn å berike seg av dem. Taliban er et eksempel. Der folk velger å stå hardt mot hardt viser jernhelen seg, slik vi ser det i dagens sørøstlige provins i Meksiko, Oaxaica.

Man undregraver befolkninger og tråkker på deres kultur. Irak er et eksempel. Ser man utviklingen i Irak slik den har vært siden Saddam Hussein ved hjelp av USA kom til makten er dette et trist regnestykke. Det var arabernes stolthet. Best på utdanning, helse, infrastruktur og materiell og kulturell rikdom. Nå er det kun minnene som er igjen. Landet er og vil i enda større målestokk komme til å være, i likhet med blant annet de sørlige delene av Afghanistan, en slagmark.

I tillegg til ovenfor nevnte operasjoner har falske terrorgrupper blitt dannet på oppfordring av dem som de angivelig skal ha angrepet. I tillegg kommer bruken av såkalte falske flaggoperasjoner hvor etterretningsgrupper foretar aksjoner under dekke av å være en terroristgruppe. Preventive metoder er ikke noe nytt, og det er ikke pro aktive heller, hvor man angriper sine egne under dekke av å være noen andre for så i etterkant å kunne angripe dem man har benyttet som dekke.

USAs hemmelige operasjon for å destabilisere Iran

https://i1.wp.com/america20xy.com/blog6/wp-content/uploads/2010/11/imagesCANQHD51.jpg

Allerede i flere år har USA og Israel ført en hemmelig operasjon for å destabilisere Iran og sabotere dets atomprogram, men dette nevnes så alt for sjeldent, hvis i det hele tatt, i mediene og i den offentlige debatten. Men ved å ignorere det hemmelige operasjon som pågår har man kun et ukomplett bilde når det kommer til dagens debatt rundt diplomati, sanksjoner og forebyggende militæraksjon. For å å forstå utfordringene og potensialet i forholdet mellom USA og Iran må det hemmelige programmet bli medregnet.

Selv om sabotasje kan vise seg å være en vellykket strategi når det kommer til å dempe fremgangen for det iranske atomprogrammet på kort sikt kan det vise seg å være en barriere for langtidsløsninger. Saken er den at det hemmelige programmet i Iran, som man kan si startet da USA i 1953 planla og gjennomførte kuppet mot statsminister Mohammad Mossadegh, har spilt en historisk ødeleggende rolle når det kommer til forholdet mellom de to landene.

CIA agent Roger Goiran advarte på forhånd at kuppet ville skade langtidsinteressene til USA og føre til at Iran ville se USA som en fortsetter av “anglofransk kolonialisme”, noe som endte med at CIA sparket Goiran på grunn av hans opposisjon og gjennomførte sin plan på tross av at hans forutsigelser har vist seg å være sanne. Og nå, i etterkant av 10 års kamp i “Midtøsten”, er Iran sterkere enn noen sinne, noe som ikke minst Ahmadinejads besøk til Libanon sist uke vitner om.

Før besøket til Libanon sa Ahmadinejad til den saudiske kongen, som tradisjonelt står i ledtog med USA og er fiendtlig overfor Iran som blir sett på som en utfordrer når det kommer til den geostrategiske maktposisjonen i regionen, at hans besøk til Libanon hadde til formål å styrke samarbeidet de to landene imellom. Ahmadinejad beskrev kong Abdullahs besøk til Libanon i juli som “positiv”, samtidig som han fortalte at også han “reiste til Libanon slik at arbeidet med å skape fellesskap og solidaritet ville være komplett.”

“På denne reisen snakket jeg med alle våre libanesiske brødre om å opprettholde enhet og de hilste det velkommen,” sa Ahmadinejad i den andre konversasjon mellom de to lederne på 8 år. Ahmadinejads og Abdullahs første konversasjon fant sted den 12. oktober, dagen før Ahmadinejads besøk til Libanon. Under denne gikk de igjennom den generelle situasjonen i regionen og ble enige om mer samarbeid blant de regionale statene for på den måten å fremme fred og sikkerhet i Libanon.

Men også i Irak gjør Iran diplomatiske fremstøt. Lov- og orden-alliansen ledes av statstminister Nouri al-Maliki, som representerer det sjiaislamske Dawa-partiet, som utgjør hovedtyngden i alliansen, som også inkluderer sjiamuslimske kurdere, sunnimuslimske stammeledere, kristne irakere og uavhengige kandidater. Den har regjert Irak siden det første valget på ny irakisk nasjonalforsamling i 2005.

Alliansen var den store vinneren ved lokalvalgene i 2009, men gjorde det langt dårligere ved nasjonalvalget, noe som har ført til at regjeringsdannelsen i Irak har vært i stampe i 7 måneder. Nå har al Maliki besøkt Tehran hvor han har møttes med sin tidligere motstander, nå allierte, Sadr militsens leder Sayyed Moqtada Al Sadr i den hellige sjiareligiøse byen Qom. al-Sadr bevegelsen, som kjempet mot den irakiske hæren i Basra og andre byer for 2 år siden, har annonsert at den vil støtte al-Maliki. Dette i sterk kontrast til deres tradisjonelle posisjon om at samarbeidet ikke ville være mulig.

Al-Maliki har også fått Irans støtte i sin kamp når det kommer til å forbli statsminister og å danne en ny regjering. Ifølge den iranske viseutenriksministeren Raouf Shibani synes Teheran, som har forsøkt å megle mellom al Sadr og al Maliki for på den måten å sikre at den neste irakiske regjering blir ledet av sjiaer, at det er best for Irak å velge al Maliki for en ny periode. Dette ikke minst på grunn av at “okkupasjonsstyrker forlater Irak og gitt den nåværende sårbare tilstanden”.

På sitt første besøk til Iran siden valget i mars møttes al-Maliki med iranske religiøse og politiske ledere slik som med Ahmedinejad, Sayyed Ali Al Khamenei, den iranske utenriksminister Manushaher Mottaki og første visepresident Mohammed Rida Rahimi.

Ayatollah Ali Khamenei, som møttes med al-Maliki, hilste et postamerikansk Irak velkomment. ”Den irakiske nasjon er vigilant og aggressorer kan ikke dominere dette landet igjen. Må Gud bli kvitt USA i Irak slik at dets folks problemer kan bli løst”, sa han til den irakiske lederen.

Det at al-Sadrs allierte får innflytelse over vital utenrikspolitikk og i oppdrag å gjenoppbygge Iraks politi og militære, mens de amerikanske styrkene er på vei ut, foruroliger Washington.

USA har arbeidet for å danne en regjering med al-Maliki som statsminister, men samtidig en hvor Allawi spilte en sterk rolle for på den måten å danne en mer inklusiv regjering som ikke ekskluderte sunniarabere. Men det er sunniboikott av den politiske prosessen da mange mener at sjia-kontroll over regjering har vært med på å fyre opp under opprøret. Allawi har på nytt beskyldt Iran for å blande seg i irakiske anliggender. Det er liten tvil om at den nye alliansen vil føre til at Irak nærmer seg Iran.

USAs inflytelse har forsvunnet i Irak over de siste månedene slik at irakiske politiske ledere ikke lenger følger Washingtons ønsker. I stedet har de vendt seg til naboland, og da ikke minst Iran, noe som ytterligere er med på å sette spørsmålstegn ved fremtidens amerikanske rolle i dette strategiske landet hvor USA har ført en enorm krig hvor flere tusen amerikankske liv, for ikke å nevne irakiske, har gått tapt.

USA anmodet først irakerne om å danne en regjering raskt, men forsøkte å hinder dette etter at det ble klart at et parti ledet av al-Sadr ville bli gitt en større rolle. USA ønsker å sette hele prosessen med å danne en ny regjering på vent frem til forhandlingen mellom al-Maliki og al-Sadr blir klar.

Abandoning Sabotage in Iran

Mahmoud Ahmadinejad – Wikipedia

Mahmoud Ahmadinejad and Israel – Wikipedia

BBC News – Profile: Mahmoud Ahmadinejad

Et varsko fra London

Zalmay Khalilzad: Mannen som har tjent seg rik på andres tragedie

En hegemons siste krampetrekning

Den store krigen

USA (med sine allierte) og Iran – Slående likheter

Fra USA til Iran i Irak

Thousands of Lebanese took to the streets to greet Iran’s President Ahmedinejad as his 35 car motorcade moved slowly through the streets of Beirut.

Support: The streets were lined with Iranian flags and covered in clusters of green, white and red balloons

Ahmedinejad in Lebanon

Lov- og orden-alliansen ledes av statstminister Nouri al-Maliki, som representerer det sjiaislamske Dawa-partiet, som utgjør hovedtyngden i alliansen sammen sjiamuslimske kurdere, sunnimuslimske stammeledere, kristne irakere og uavhengige kandidater. Den har regjert Irak siden det første valget på ny irakisk nasjonalforsamling i 2005.

Selv om koalisjonen sier at målet er å bygge et Irak på nasjonale prinsipper, ikke etniske eller religiøse og at den forsøker å favne på tvers av stamme- og religionslinjer, er den likevel markant sjia-dominert.

Alliansen var den store vinneren ved lokalvalgene i 2009. Tallene viste en dårligere oppslutning i områder der sjiaene ikke utgjør majoriteten av befolkningen, men blant sjiaaraberne lyktes de å vinne over rivaliserende partier og grupper. Koalisjonen gjorde det langt dårligere ved nasjonalvalget.

Statsminister Nouri al-Maliki, som var rådgiver for statsminister Ibrahim al-Jaafari som ledet overgangsregimet etter den amerikanske invasjonen, har økt sin betydning betraktelig siden han tok over som regjeringssjef. En av årsakene, er at han har våget å utfordre sjiamilitsen.

Al-Maliki håpet å flyte på de forbedrede forholdene i landet. Regjeringspartnerne har også profilert seg på at de utenlandske styrkene er i gang med tilbaketrekningen – selv om forsvarsministeren sier at det irakiske militæret neppe klarer seg helt selv på mange år. USA har som mål å være ute i 2012.

En serie angrep de siste månedene, ødelegger fremgangsbildet for regjeringskoalisjonen, og mye tydet på at den måtte gi fra seg styringsposisjonen hvis den ikke fant en partner blant de andre gruppene.

Nå har al Maliki besøkt Tehran hvor han har møttes med sin tidligere motstander, nå allierte, Sadr militsens leder Sayyed Moqtada Al Sadr i den hellige sjiareligiøse byen Qom. al-Sadr bevegelsen, som kjempet mot den irakiske hæren i Basra og andre byer for 2 år siden, har annonsert at den vil støtte al-Maliki. Dette i sterk kontrast til deres tradisjonelle posisjon om at samarbeidet ikke ville være mulig. Nå diskuterte al Sadr og al Maliki den siste tids politiske utviklinger i Irak, samt mulig regjerringsformasjon.

Al-Sadrs Mahdi hær kjempet mot de amerikanske styrkene i Najaf og andre byer I det sørlige Irak i 2004 og var en betydelig faktor i den sekteriske volden som fant sted i landet i 2006 og 2007. Al-Sadr avskriver seg volden og har oppløst Mahdi hæren som en fungerende paramilitær styrke.

Al-Maliki har også fått Irans støtte i sin kamp når det kommer til å forbli statsminister og å danne en ny regjering. Ifølge den iranske viseutenriksministeren Raouf Shibani synes Teheran, som har forsøkt å megle mellom al Sadr og al Maliki for på den måten å sikre at den neste irakiske regjering blir ledet av sjiaer, at det er best for Irak å velge al Maliki for en ny periode. Dette ikke minst på grunn av at “okkupasjonsstyrker forlater Irak og gitt den nåværende sårbare tilstanden”.

På sitt første besøk til Iran siden valget i mars møttes al-Maliki med iranske religiøse og politiske ledere slik som med Ahmedinejad, Sayyed Ali Al Khamenei, den iranske utenriksminister Manushaher Mottaki og første visepresident Mohammed Rida Rahimi.

Ayatollah Ali Khamenei, som møttes med al-Maliki, hilste et postamerikansk Irak velkomment. ”Den irakiske nasjon er vigilant og aggressorer kan ikke dominere dette landet igjen. Må Gud bli kvitt USA i Irak slik at dets folks problemer kan bli løst”, sa han til den irakiske lederen.

Men også med Irans støtte er al-Maliki langt fra å kunne danne en regjering. En amerikansk sunni-støttet koalisjon ledet av den tidligere statsminister, Ayad Allawi, vant nesten mars valget, men uten å ha nok kontroll over parlamentet og dermed overta etter al-Maliki.

Kurderne, som forsøker å få mest mulig ut av situasjonen, har forsøkt å lobbiere hos både Allawi og al Maliki, men ser dem selv nå som en del av løsningen gjennom å tre inn i samtaler med al-Maliki. De to største kurdiske faksjonene har forhandlet med både al-Maliki og Allawi etter å ha presentert dem med en liste på 21 krav, som inkluderer kurdisk kontroll over resursene i den nordlige delen av landet, tildeling av territorier og vetomakt over nøkkelavgjørelser.

Også kurderne støtter nå al Maliki. De har nok seter til å sikre al Maliki en ny periode, samt presse frem krav, inkludert større makt over oljeressursene i den kurdiske regionen. Kurderne, som kontrollerer en semiautonom nordlig enklave, fungerer som  nøkkelstemmer etter at al-Malikis sjia-ledede koalisjon har fått støtte fra al-Sadr.

Støtten har gitt al-Maliki nær majoritet i det 325-seters parlamentet, men han trenger hjelp fra andre faksjoner for å bryte den nær 7 måneder lange impasse. Al-Maliki, som allerede har feiret seieren, har forsøkt å komme i dialog med Allawis parti. Men selv med Allawis motgang ønsker ikke partiet hans å tre inn i en koalisjon sammen med al-Maliki.

I en erklæring på partiets side sa talsmannen Hayder al-Mulla at en sjia-dominert regjering ledet av al-Maliki ville gjøre brudd på stemmernes ønske som ønsker et genuint partnerskap mellom Iraks grupper. ”Boikott tjener ikke noen,” sier al Maliki i et intervju, og legger til “Jeg ber dem om å returnere til forhandlingsbordet.”

Al-Maliki vil nå møte press fra både provestlige kurdere og antiamerikanske al Sadr i bytte mot den støtte han nå har fått. Et ledende medlem av al-Sadrs bevegelse, som vant 12 prosent av setene i parlamentet, sa deres krav inkluderer så mange som 6 av de 34 kabinettnivå ministerpostene, kanskje handelsministeriet og en post knyttet til sikkerhetsoperasjoner.

Det at al-Sadrs allierte får innflytelse over vital utenrikspolitikk og i oppdrag å gjenoppbygge Iraks politi og militære, mens de amerikanske styrkene er på vei ut, foruroliger Washington. Al-Sadr har vært i eksil i Iran siden 2007 og man bekymrer seg over hvor mye inflytelse Tehran nå har over hans avgjørelser.

I et intervju den 8. oktober benektet al-Maliki at han hadde lovet al-Sadr bevegelsen sikkerhetsposter i bytte mot deres støtte, men at de ville motta en rekke kabinettposisjoner som tilsvarte deres antall innen koalisjonen.

Kurderne har på sin side vært nært tilknyttet USA. Etter Gulfkrigen i 1991 har amerikanske krigsfly forsvart  den kurdiske regionen, som forble semiautonom. I etterkant av 2003 invasjonen har kurderne også forsøkt å få inflytelse også utover deres semiautonome sone.

Kurderne har krevd at Irak skal ha et konstitusjonelt folkevalg som skal avgjøre tilhørigheten for Kirkuk, som er et område med strid mellom kurdere, sunni arabere og en gruppe med etniske bånd til Tyrkia. Kurderne anser Kirkuk som del av deres territorium og vil ha en sentral stemme i hvordan oljeressursene skal bli utviklet, men valget har hele tiden blitt forskjøvet.

Kurderne er også i strid med Bagdad over olje- og gassforhandlinger signert uten sentralregjeringens godkjennelse, de vil ha mer støtte fra sentralregjeringen for kurdernes tradisjonelle kampstyrke, kjent som peshmerga, og en mektigere politisk stemme i byen Mosul, som er Iraks tredje største urbane område. På tross av at de fleste kurdere er sunni er de i favør av en sjialedet regjering i den tro at sunni arabere ville være mindre villige til å forhandle over Kirkuk og Mosul.

USA har arbeidet for å danne en regjering med al-Maliki som statsminister, men samtidig en hvor Allawi spilte en sterk rolle for på den måten å danne en mer inklusiv regjering som ikke ekskluderte sunniarabere. Men det er sunniboikott av den politiske prosessen da mange mener at sjia-kontroll over regjering har vært med på å fyre opp under opprøret. Allawi har på nytt beskyldt Iran for å blande seg i irakiske anliggender. Det er liten tvil om at den nye alliansen vil føre til at Irak nærmer seg Iran.

USAs inflytelse har forsvunnet i Irak over de siste månedene slik at irakiske politiske ledere ikke lenger følger Washingtons ønsker. I stedet har de vendt seg til naboland, og da ikke minst Iran, noe som ytterligere er med på å sette spørsmålstegn ved fremtidens amerikanske rolle i dette strategiske landet hvor USA har ført en enorm krig hvor flere tusen amerikankske liv, for ikke å nevne irakiske, har gått tapt.

”Irakiske polititikere responderer ikke på USA slik som før. Vi gir dem ikke like mye oppmerksomhet”, sa Sami al-Askari, som er en nær alliert av al-Maliki, og fortsatte med å hevde at “Den svake amerikanske rollen har gitt regionens land mer innflytelse på irakiske anliggender.” Dette på tross av at visepresident Joe Biden, administrasjonens Irak ansvarlige, har lobbiert irakiske ledere, både på telefon og på sine 6 turer til Irak i de siste par åra. Som et resultat ignorerer Bagdad nå amerikanske anmodninger om sakte å danne en ny regjering i stedet for å skynde seg og danne en som kan lene seg mot Iran.

USA anmodet først irakerne om å danne en regjering raskt, men forsøkte å hinder dette etter at det ble klart at et parti ledet av al-Sadr ville bli gitt en større rolle. USA ønsker å sette hele prosessen med å danne en ny regjering på vent frem til forhandlingen mellom al-Maliki og al-Sadr blir klar.

“USA har ennå inflytelse på den politiske prosessen og dannelsen av regjeringen, men mindre enn før,” sa sunni juristen Osama al-Nujaifi, som fortsatte med å hevde at ”Mens amerikanerne trekker ut deres militære drar iranerne fordel av det tomme rommet og er klare til å fylle vakuumet.”

”Den iranske ambassadøren har en større rolle i Irak enn Biden,” sa den kurdiske juristen Mahmoud Othman, som fortsatte med ”amerikanerne vil forlate Irak med dets problemer, noe som har ført til at deres inflytelse har blitt svak.” Irakerne måler amerikansk innflytelse ved dets militære tilstedeværelse, som i august måned gikk ned til å være 50.000 soldater.

Disse kjemper om makten i Irak

Hva nå med Iran?

Det å diskutere hvor vidt det blir krig mot Iran eller ikke er en nokså absurd diskusjon tatt i betraktning at den krigen har startet for lenge siden. USA og etablissementet i Washington har for lengst tatt opp kampen. Faktisk må man, tatt i betraktning USAs voldsomme aggresjon rundt om i verden, regne med at USA kontinuerlig har vært i krig mot Iran for å oppnå og styrke sin hegemoniske makt.

USA har vært i krig mot Iran både før og etter kuppet mot Mohammed Mossadegh gjennom Operation Ajax og både før og etter revolusjonen mot Mohammad Reza Pahlavi, som hadde kommet til makten gjennom USA og Israel, men som senere kom til å svikte ham.

Gjennom første og andre verdenskrig fikk USA ryddet bort de store europeiske imperiene. Senere har USA dannet seg et hegemoni hvor de har støttet de politikerne de liker og drept dem de ikke liker rundt om i hele verden. USA har ført både økonomisk, diplomatisk og militær krig og benytter seg av etterretningsorganisasjoner for å gjennomføre falsk flagg operasjoner og andre skjulte aktiviteter, ikke minst gjennom destabilisering.

USA og sammensvergelsen av fascistiske stater, oligarkiene, lar ingen land være. Det er kun det at krig ennå ikke har blitt utropt, noe som for øvrig ikke stanser USA fra å føre en diplomatisk og økonomisk, samt propagandamessig krig mot Iran slik som de gjorde mot Irak.

Debatten rundt Irans atomanlegg er nærmest surrealistisk ut fra at Iran aldri har påstått at de er i ferd med å produsere atombomber, men kun er ute etter å bygge et atomkraftverk. Det at USA er sterkest gjør at det er dem som får styre debatten, noe som gjør at debatten føres på deres premisser.

Nå har til og med USAs egen etterretning kommet ut med at Irans kjernevåpenprogram fikk sin slutt i 2003. Men dette hindret ikke Bush i å skremme verden med at iranske atomvåpen kunne utløse en tredje verdenskrig kun en måned eller to etter at han selv var blitt orientert om at USAs etterretningstjenester hadde ferske opplysninger om at Iran for lengst hadde stoppet sitt atomvåpenprogram.

Offentliggjøringen av den amerikanske etterretningsrapporten kommer like etter at de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og Tyskland har sittet sammen for å diskutere strengere sanksjoner for å få Iran til å stoppe anrikningen av uran, noe som nå kan bli vanskeligere å få til. Europeiske diplomater som har vært involvert i disse møtene har sagt den nye rapporten vil komplisere forsøkene på å få strengere sanksjoner vedtatt i FNs sikkerhetsråd. Kina og Russland, som har hevdet at det ikke finnes bevis for at Iran forsøker å framstille atomvåpen, har hele tiden motsatt seg at sanksjonene skjerpes. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) konstaterer at etterretningsrapporten bekrefter deres egne funn.

Flynt Leverett, en tidligere Bush administrasjons NSC offiser, sa til Seymour Hersh at “det er ingenting tilfeldig eller ironisk” vedrørende administrasjonens nye politikk for å støtte sunni ekstremister i Irak. “Administrasjonen forsøker å lage en sak ut av at Iran er farligere og mer provokativ enn sunni opprørerne for USAs interesser i Irak, da – hvis man ser på antall drepte – er straffen utført mot USA av sunniene større i størrelse.” “Dette er med i kampanjen av provokative skritt for å øke presset mot Iran. Ideen er at iranerne på et punkt vil svare og administrasjonen vil ha en åpen dør for å angripe dem.”

Mens USAs styrker og deres allierte fortsetter å knuse Irak og sadistisk torturere irakiske sivile blir Iran presentert som en trussel rundt om i verden. Spekulasjoner omkring et mulig USA-Israel angrep på Iran er krigspropaganda fra vestlig media med det til formål å demonisere Iran og holde offentligheten i krigsstemning, samt lage et tåketeppe for å ta bort offentlighetens fokus fra kriminelle handlinger som blir begått i Irak og Palestina.

People’s Mujahedin of Iran (PMOI, MEK eller MKO), hovedorganisasjonen i National Council of Resistance of Iran (NCRI), er en muslimsk organisasjon som arbeider for å styrte Irans nåværende regjering og ledes av Maryam Rajavi og Massoud Rajavi. Også denne organisasjonen har lite støtte i den iranske befolkningen på grunn av rollen organisasjonen spilte, ikke aller minst som Husseins støttespillere. MEK var på Irans side under Irak-Iran krigen og kom senere til å hjelpe Hussein med å undertrykke opposisjon, ikke minst fra shiaene i sør og kurderne i nord. Maryam Rajavi skal under et mobiliseringsmøte for MEK tropper ha sagt MKO ”Ta kurderne under deres tanks, og spar deres kuler til Iranian Revolutionary Guards.” De kombinerer både fundamentalistisk Islam og marxisme. Etter invasjonen i 2003 lagde de fred med USA, som senere har brukt dem i sin kamp mot Iran.

MEK blir støttet av dem som samtidig støtter IPC, som bl.a vil si neokons som Douglas Feith, Frank Gaffney, Michael Leeden, Richard Perle, Paul Wolfowitz, Donald Rumsfeld, Condoleezza Rice osv., samt andre folk fra Coalition for a Democratic Iran (CDI), Washington PAC, JINSA, AIPAC, Washington Institute for Near East Policy (WINEP), Department of Defense (DoD), Center for Security Policy (CSP) og alle de store etterretningsorganisasjonene i USA. IPC består av tidligere medlemmer av Det hvite hus, statsdepartementet, Pentagon og CIA, så vell som akademikere fra diverse høyrefløys tenketanker.

Statssekretær Condoleezza Rice forhørte seg med Kongressen den 15. februar 2006 om å gi 75 millioner dollar i støtte for å øke presset mot den iranske regjeringen. Hvis forslaget gikk igjennom ville det bety en økning til 85 millioner dollar i 2006 budsjettet for å fremme politisk endring i Iran fra 3.5 millioner dollar året før. Det meste ville gå til propaganda på farsi, mens resten ville gå til iranske labor grupper, menneskerettighetsaktivister og andre grupper via grupper som National Endowment for Democracy (NED), som tidligere bl.a har gitt støtte til Iran Teachers Association (ITA), Foundation for Democracy in Iran (FDI), National Iranian American Council (NIAC), Women’s Learning Partnership (WLP), Abdorrahaman Boroumand Foundation (ABF), Center for the International Private Enterprise (CIPE) og Vital Voices Global Partnership (VVGP).

Alliance for Democracy in Iran, som mottar støtte fra American Enterprise Institute (AEI) og Swift Boat Veterans for Truths (SBVT) Jerome Corsi, som i 2005 oppførte seg som talsperson for Iran Freedom Foundation (IFF), fremmer sanksjoner mot Iran.

 

Denne filmen er verdt å se på.

 

Must watch – Video and Transcript

 

“Suppose it was true that Iran is helping insurgents in Iraq. I mean, wasn’t the United States helping insurgents when the Russians invaded Afghanistan? Did we think there was anything wrong with that? I mean, Iraq’s a country that was invaded and is under military occupation. You can’t have a serious discussion about whether someone else is interfering in it. The basic assumption underlying the discussion is that we own the world.”

Iran

News results for iran

Nuclear program of Iran

FACTBOX: U.S. says Iran halted nuclear arms program

USAs hemmelige angrep på Iran

Congress funds 400 mil in covert spy ops against Iran-2/2

Obama’s “Smart-Power” Strategy, One Year On: The Case of the Middle East

This covert action program, reported by Seymour Hersh last year, was started by the Bush administration and funded to the tune of $400 million. The U.S. is, in effect, conducting a secret war against Tehran, a covert campaign aimed at recruiting Iran’s ethnic and religious minorities – who make up the majority of the population in certain regions, such as in the southeast borderlands near Pakistan – into a movement to topple the government in Tehran, or, at least, to create so much instability that U.S. intervention to «keep order» in the region is justified. Given recent events in Iran – a suicide bombing in the southeast province of Sistan-Baluchistan and at least two other incidents – the effort is apparently ongoing.

Hvem sine terrorister?

Støtte til iranske dissidenter fortsettes

Obama administrasjonen har gått videre med et hemmelig program, som ble startet under Bush administrasjonen og som har til formål å skape regime-endring i Tehran – eller i det minste å undergrave det iranske regimet slik at det vil bli nødt til å svare.

Ledere i USAs Kongress støttet i 2007 president George W. Bush, som ønsket økonomiske midler til å utføre omfattende og hemmelige operasjoner mot Iran. Den 27. mai 2007 skrev London Telegraph: “Bush har signert et offisielt dokument som støtter CIA planer om propaganda og disinformasjonskampanje med det til formål å destabilisere, og etterhvert velte, det teokratiske styret til mullahene.”

Formålet med planen, som kom til å bli kalt Bush Black Ops Plan, var ”å destabilisere Irans ledelse”, skrev magasinet The New Yorker på sin hjemmeside. Artikkelen ble skrevet i 2008 av magasinets stjernejournalist Seymour Hersh, som før har stått bak oppsigtsvekkende avsløringer av denne og tidligere regjeringer.

Det såkalte Presidential Finding – et direktiv, som ledere i Kongressen og medlemmer av etterretningsutvalg i Senatet og Representanternes Hus ifølge amerikansk lov skal informeres om – var fokusert på å undergrave Irans atomambisjoner og å forsøke å undergrave regjeringen gjennom et regimeskifte, noe som blant annet skulle skje ved å arbeide sammen med opposisjonen og videregi penger.

Seymour Hersh har tidligere skrevet at Bushregjeringen, som i 2007 ba lederne i Kongressen om å godkjenne 400 millioner dollar til formålet, la planer for en krig mot Iran for å forhindre regimet i å få atomvåpen. Hemmelige operasjoner mot Iran er ikke nytt. Særlig spesialstyrker har utført operasjoner på tvers av grensen fra det sørlige Irak fremgår det av artikkelen. Blant aksjonene er tilfangetagelse av medlemmer fra Al Quds, som er den iranske revolusjonsgardes elitestyrke. De har blitt ført til Irak for å bli avhørt. Det har også vært aksjoner mot personer som anses for særlig farlige. De kan vært tatt til fange eller drept.

Men omfanget av de nye operasjonene, hvor CIA også deltar, er betydelig større. ”Disse operasjoner er ikke nærmere beskrevet i direktivet, og noen ledere i Kongressen er bekymret for hva de innebærer”, skriver Hersh.

”Blant de grupper i Iran som har litt støttet av USA er Jundallah”, sier den tidligere CIA-offiser Robert Baer. Vali Nasr, som er utenrikspolitisk analytiker fra Council on Foreign Relations (CFR), beskriver den sunni militante organisasjonen Jundallah, som har blitt skapt for å skape en baluchi islamsk stat i det sørøstlige Iran og deler av Pakistan, som en ondsinnet organisasjon med mistenkelige tråder til terrornettverket al-Qaeda.

Blant dem som skapte organisasjonen finner vi Khalid Sheikh Mohammed, al-Qaeda operasjonskommandanten som i følge den offentlige forklaringen sto bak 9/11 angrepet. Han ble arrestert i 2003 i Pakistan og befinner seg nå i amerikansk varetekt.

Obama administrasjonen har ikke forsøkt å fortsette Iran-spesifikke bevilgninger i sitt 2010 budsjett, men har bedt om 15 millioner dollar boost for Near Eastern Regional Democracy Initiative, som har lignende formål, men som ikke spesifiserer nasjonene involvert. Noen av disse pengene går til Iran, sa David Carle, en talsperson for subkomiteen som har overoppsyn med utenlandske affærer. Det stemmer derfor ikke som Obama har sagt at USA ”ikke blander seg i Irans affærer.”

Da det ble spurt hvordan demokrati forfremminginitiativ som passer med Obamas erklæring sa Det hvite hus’ talsperson, Tommy Vietor: “La oss være klare på det: USA støtter ikke noen bevegelse, faksjon eller politisk parti i Iran. Vi støtter … universelle prinsipper rundt menneskerettigheter, ytringsfrihet og ”rule of law.”

U.S. grants support Iranian dissidents

Credibility of US denials of interference in Iran

American democracy promotion in the Middle East and North Africa

Op-ed stykke i New York Times av Flynt og Hillary Mann Leverett:

“But this ignores the real reason Iranian leaders have not responded to the new president more enthusiastically: the Obama administration has done nothing to cancel or repudiate an ostensibly covert but well-publicized program, begun in President George W. Bush’s second term, to spend hundreds of millions of dollars to destabilize the Islamic Republic. Under these circumstances, the Iranian government – regardless of who wins the presidential elections on June 12 – will continue to suspect that American intentions toward the Islamic Republic remain, ultimately, hostile.”

Et mislykket program

Programmet, som går ut på å støtte grupper som støtter iranske dissidenter, ble kontroversielt da det ble ekspandert av president Bush. ”USAs arbeide når det kommer til å støtte iranske opposisjonsgrupper har blitt kritisert i de siste årene som et tilslørt forsøk på å fremme ”regimeendring”, sa Trita Parsi, presidenten av National Iranian American Council (NIAC), som er den største iransk-amerikanske gruppen i USA.

For eksempel har US Agency for International Development (USAID), som rapporterer til statsssekretæren har i det siste året gitt 20 millioner dollar i gaver for å fremme demokrati, menneskerettigheter og “the rule of law” i Iran”, ifølge dokumenter lagt ut på organisasjonens webside.

Ifølge Parsi var Bush programmet en forferdelig ide fordi det gjorde menneskerettighetsaktivister og NGOer til målskiver. Bevilgningene gjorde at Irans ledere kunne peke på opponentene som USAs verktøy. Men David Denehy, den tidligere republikanske polititiske konsulent og statsdepartementsoffiser, som hadde overoppsyn med midlene, hevder at det å si at det forårsaket undertrykkelse i Iran er latterlig ”… Våre programmer sendte en beskjed til Irans folk at vi støttet deres budskap om individuell frihet”, sa han.

Etter at statssekretær Condoleezza Rice annonserte en større ekspansjon av programmet i 2006 – Kongressen godkjente 66 millioner dollar – arresterte den iranske regjeringen aktivister og stengte deres organisasjoner. Flere iranske dissidenter, inkludert den tidligere politiske fangen Akbar Ganji, hevder at USAs støtte som kontraproduktiv. Både statsdepartementet og USAID nekter å opplyse Iran-relaterte bevilgningsmottagere for sikkerhetsårsaker.

USAs støtte til selvmordsbombere

Den iranske regjeringen beskyldte i juli vestlige land og Israel for å stå bak en bombeaksjon, som kostede 27 mennesker livet i byen Zahedan i den sørøstlige delen av landet. Anklakerne kom selv om både EU, USA og FN har fordømt aksjonen og til tross for at den militante sunnimuslimske gruppen Jundallah har påtatt seg skylden for aksjonen, som ble utført av to selvmordsbombere. Iranske myndigheter har anholdt 40 personer i forbindelse med aksjonen. Alle anklages for å ha ”skapt uro” i Zahedan.

”Denne blinde terroraksjon ble utført av håndlangere for vestlige makter”, skrev viseintenriksminister Ali Abdollahi på en statskontrollert TV-stasjons hjemmeside. Ministeren hevder at gjerningsmennene ble trent og fikk utstyr av utenlandske «makter». Formannen for Irans parlament, Ali Larijani, anklagde direkte USA for å stå bak bombeaksjonen. ”Amerikanerne må svare på denne terroraksjon. Det er ikke noe de kan slippe fra”, ble Larijani sitert for å ha sagt på samme webside. Samtidig skrev det statskontrollerte nyhetsbyrået IRNA at det hverken var sunni- eller shia-muslimer som hadde utført terrorkasjonen i Iran.

Ledelsen i Teheran har lenge anklagd USA for å støtte Jundallah for å destabilisere Iran, noe USA blankt avviser. Både Det hvite hus og statsdepartmentet fordømte umiddelbart bombingen og nektet en hver involvering i hva Obamas talsmann Robert Gibbs kalte for ”et nylig terroristangrep inne i Iran.” Flere nyhetsartikler rapporterte deretter at administrasjonen anså å sette Jundallah opp på statsdepartementets liste over terroristorganisasjoner, noe som ville ha signalisert en stor politisk endring. Men plutselig trakk administrasjonen seg bort fra det å gi terroriststempel eller på annen måte å indikere at man vil stanse destabiliseringskampanjen.

Også Israel blir anklagd for å stå bak uroen i Irans sørøstlige provins Sistan-Baluchestan, som grenser opp mot Pakistan. Ifølge innenriksminister Mostafa Mohammad Najjir har Israel lenge forsøkt å støtte militante etniske grupper i Iran for på den måten å skape uro. ”Denne terroraksjonen utført av sionister har flere formål. Blant annet å skape splid mellom sunni- og shiamuslimer”, sa han.

Volden ble kort tid etter fulgt opp med angrep på banker, vannrensingsanlegg og andre viktige installasjoner i og rundt Zahedan, inkludert et angrep på det lokale kampanjehovedkvarteret til Mahmoud Ahmadinejad. Legg til dette et forsøk på å bombe et iransk fly, som tok av fra den sørvestlige byen Ahvaz, og man har et gryende opprør på Irans østlige grense.

I 2008 kidnappet den samme terroristgruppen bak Zahedan selvmordsbombingen 16 iranske politifolk og filmet deres henrettelse. Videoen ble vist på al-Arabiya TV.

LewRockwell.com av Justin Raimondo:

“Imagine if, say, the governments of Mexico and the U.S. were engaged in talks aimed at improving relations between the two countries and all the while the former was funding and arming terrorist groups that were sowing death and destruction in America’s southwestern cities. Imagine if these terrorists seized 16 American cops and, when the U.S. refused to negotiate with the hostage-takers, murdered them and posted the grisly proceedings on YouTube. The reaction would be so swift and deadly that the Mexicans wouldn’t know what hit them.”

Hersh skrev i sin artikkel at en voldelig iransk nedkjempelse av organisationen vil gi Bushregjeringen et påskudd til å intervenere.

Atomprogrammet

Allerede i flere år har altså USA og Israel ført en hemmelig operasjon for å destabilisere Iran og sabotere dets atomprogram, noe som desverre nevnes så alt for sjeldent, hvis i det hele tatt, i mediene og i den offentlige debatten.

Ved å ignorere det hemmelige operasjon som pågår har man kun et ukomplett bilde når det kommer til dagens debatt rundt diplomati, sanksjoner og forebyggende militæraksjon. For å å forstå utfordringene og potensialet i forholdet mellom USA og Iran må det hemmelige programmet bli medregnet.

Selv om sabotasje kan vise seg å være en vellykket strategi når det kommer til å dempe fremgangen for det iranske atomprogrammet på kort sikt kan det vise seg å være en barriere for langtidsløsninger. Saken er den at det hemmelige programmet i Iran, som man kan si startet da USA i 1953 planla og gjennomførte kuppet mot statsminister Mohammad Mossadegh, har spilt en historisk ødeleggende rolle når det kommer til forholdet mellom de to landene.

Den grønne revolusjonen

Den hemmelige operasjonen i Iran fant uttrykk i en mislykket valgutfordring fulgt av gatedemonstrasjoner sentrert på den anmodning at valgseieren til den anti-imperialistiske presidenten Mahmoud Ahmadinejad var et resultat av valgfusk. Vestlig media spilte en større rolle under valgkampanjen ved eksklusivt å gi favoriserbar dekning av opposisjonen og negative historier om regimet. Mediene fylte ‘nyhetene’ med pro-demonstrasjonspropaganda, presenterte dekning for å de-legitimisere valgene og valgoffisrene, samt hevdet at det var utstrakt bruk av valgfusk.

Propagandasuksessen til den USA-orkestrerte destabiliseringskampanjen fant til og med et ekko blant et bredt utvalg av hva som går for å være det amerikanske venstre som ignorerte den massive, koordinerte amerikanske finansieringen av viktige iranske grupper og politikere engasjert i gateprotestene. Neo-konservative, liberale og omreisende venstre ‘free-lance journalister’, som Reese Erlich, forsvarte destabiliseringsarbeidet som en folkelig demokratisk bevegelse mot valgfusk.

I forkant av det iranske valget skjerpet Washington sitt propagandaarbeid. Ifølge Ken Timmerman, direktøren ved høyrefløystenketanken Foundation for Democracy i Iran, støttet Persian Service of Voice of America (VOA) den anti-Ahmadinejad kandidaten Mir Hossein Mousavi mot de dissidentgruppenes som ville boykotte valget helt, som var det Timmerman ønsket. Timmerman så hvordan man brandet Mousavis grønne revolusjon.

“National Endowment for Democracy (NED) har brukt millioner av dollar under det siste tiåret på å fremme fargerevolusjoner i steder som Ukraina og Serbia, trent politikere i moderne kommunikasjon og organisasjonsteknikk,» skrev Timmerman. «Noen av de pengene har tydeligvis gått til hendene pro-Mousavi grupper, som har bånd til NGOer utenfor Iran som NED støtter.” Det er umulig å vite hvor mye regjeringsstøtte som gikk til disse gruppene siden Kongressen med formål har unntatt NED fra å måtte offentliggjøre hvordan organisasjonen bruker skattepengene.

Den USA støttede valg- og gateopposisjon i Iran var ment å fore til ytterligere destabilisering, og forhåpentligvis regimeendring, med det til formål å fjerne iransk inflytelse i regionen, undergrave Tehrans opposisjon til det amerikanske militære i Gulfen, dets okkupasjon av Irak og Irans utfordring av Israels prosjeksjon av militærmakt i regionen.

CIA agent Roger Goiran advarte på forhånd at kuppet ville skade langtidsinteressene til USA og føre til at Iran ville se USA som en fortsetter av “anglofransk kolonialisme”, noe som endte med at CIA sparket Goiran på grunn av hans opposisjon og gjennomførte sin plan på tross av at hans forutsigelser har vist seg å være sanne.

Og nå, i etterkant av 10 års kamp i “Midtøsten”, er Iran sterkere enn noen sinne, noe som ikke minst Ahmadinejads besøk til Libanon sist uke vitner om. USA og Israel fører en håpløs destabiliseringskrig mot Iran, som i de siste årene kun har økt sin regionale makt på bekostning av USA og Israel og får stadig mer inflytelse i regionen.

Israel

Anti-iransk propaganda og politikk har på daglig basis i flere år blitt influert av hele den pro-israelske maktlobbyen i USA, som inkluderer de 51 presidentene av Conference of Presidents of Major American Jewish Organizations (CoP), ofte referert til som Presidents’ Conference, med over en million medlemmer og flere tusen fulltids funksjonærer, Jewish Council for Public Affairs (JCPA) og American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), mengder med lederartikkelforfattere og kommentatorer som dominerer meningssidene i aviser som Washington Post, the Wall Street Journal og the New York Times, samt yellow tabloid pressen.

Obamas politikk

Obamas politikk vedrørende fjerning av iransk inflytelse kan bli nedfelt i en prosess hvor man først støttet en koalisjon av prestelige dissidenter, pro-vestlige liberale, demokratiske dissidenter og høyrevingsstedfortredere for USA, for dernest å presse dissidentprestene til å inngå I en alliance med deres strategiske allierte blant de pro-vestlige liberale og høyrefolk, som deretter ville skifte politikk i forhold til USAs imperialistiske og israelske koloniale interesser gjennom å kutte støtten til Syria, Hezbollah, Hamas, Venezuela, den irakiske motstanden og gå i samarbeid med pro-amerikanske Saudi-Irak-Jordan-Egypt klientellet. Obamas strategi var med andre ord å få Iran tilbake til slik det var før 1979.

Mange arabiske land deler frykten for at Iran skal skaffe seg atomvåpen. Men de deler nødvendigvis ikke USAs tro på at iranerne vil gi etter for press. Saudi-Arabia driver et forsiktig dobbeltspill ved å opprettholde en dialog med Iran og samtidig støtte USA. Noen konfrontasjon med presteskapet i Teheran ønsker neppe verken Saudi-Arabia eller andre arabiske land. Et ustabilt Iran kan innebære en økt geopolitisk fare.

Ikke uventet har iranerne kritisert den økte amerikanske våpenhjelpen til landene i Midtøsten. Hvis det blir med verbal kritikk, er det greit nok. Men faren er at iranerne ikke bare setter fortgang i eventuelle planer om å skaffe seg atomvåpen, men at de også øker sitt konvensjonelle våpenprogram. Et våpenkappløp er neppe det som bidrar mest til fred i Midtøsten.

USA/Iran

Med våpen for fred – Nyheter – Dagbladet.no

Destabiliseringen af Pakistan – Stop Terrorkrigen

Genuine Protests or US Plan to Destabilize Iran?

Iran styrker seg på bekostning av USA

Fra USA til Iran i Irak

USAs hemmelige operasjon for å destabilisere Iran

Iran styrker seg på bekostning av USA

Ian beskylder Vesten for bombeterror

Bush fører hemmelig krig mod Iran

Obama’s Rollback Strategy: Honduras, Iran, Pakistan, Afghanistan (and the Boomerang Effect)

USAID and the Destabilization of Iran

truthout: Who’s Diddling Democracy?

War With Iran: Has It Already Begun? Obama talks peace with Iran, but what’s he doing under the radar?

De neokonservative ivrer for angrep på Iran

Sjøslag fryktes da Iran sender flåte til Gaza

Ny utvikling i Irans urananrikningssak

Nytt om atomkraftsaken – USA og Iran

Colored Revolutions: A New Form of Regime Change, Made in USA

Israel/Tyrkia/Azerbaijan (allierte med USA) og Iran/Armenia

Hvem drepte Masoud Ali Mohammadi?

Mother Of All Bombs og Iran

Kompleksiteten bak det som skjer i Iran

Iransk gjestfrihet

Hvorfor sanksjonere Iran – Og ikke Israel?

USA (med sine allierte) og Iran – Slående likheter

En ny kald krig – G8 og Iran: Ahmadinejad takker NEI

Konspirering rundt valget i Iran

”Seier og ikke sannhet er målet for etterretning”

Mer om Iran

USA, Russland og Iran – Hvor går veien nå?

USAs nye treningsmanual – ”stabilitetsoperasjoner”

To veier for Iran

Krig mot Iran?

En mulig krig mot Iran?

Iran ønsker ikke atomvåpen

CNN trekker skrekkdokumentar om Irans atomvåpen

Krigen mot Iran er krigen mot oss selv

USA har bombemål i Iran Klare

Krigen truer igjen!

Angrep mot Iran?

Krig mot Iran?

Oppskalering mot Iran?

Utredning om et amerikansk angrep på Iran

A Christian Christmas in Snowy Iran

Distorting Fascism to Demonize Iran

White House Orders New Plans For Attack On Iran

British Academics Warn US is Preparing “Shock and Awe” Attack on Iran