Category Archives: Finansverdenen

WikiLeaks kan slippe sveitsisk bank-bombe

https://i1.wp.com/multimedia.dn.no/archive/00205/LB_Rudolf_Elmer_205361c.jpg

Rudolf Elmer

Rudolf Elmer, som ledet den sveitsiske banken Julius Bärs kontor i skatteparadiset Caymanøyene i 8 år, ble sparket i 2002 og stilles for retten i Sveits onsdag for å ha brutt den strenge taushetsplikten knyttet til bankvesenet.

Mandag ga Elmer informasjon om rundt 2.000 bankkunder, som har plassert penger i utenlandske kontoer, til Julian Assange. Den tidligere banktoppen sier han ønsker å la verden vite sannheten om penger som blir skjult på utenlandske kontoer, og hvordan banksystemet klarer å holde informasjonen hemmelig.

«Jeg vet hvordan systemet virker. Det er skadelig. Jeg ønsker å opplyse samfunnet», sa Elmer, som av Assange blir kalt en ekte varsler.

Informasjonen inkluderer flere hundre kunder som har penger i skatteparadis. Dokumentene skal blant annet inneholde informasjon om rundt 40 politikere, flernasjonale selskaper og finansinstitusjoner i USA, Europa og Asia som angivelig har unngått å betale skatt.

WikiLeaks skal sjekke informasjonen før den legges ut. En slik prosess kommer til å ta minst to uker, sa Assange mandag.

WikiLeaks har offentliggjort tusenvis av dokumenter fra både det amerikanske forsvaret og utenrikstjenesten, lekkasjer som har skapt raseri og stor frustrasjon i Washington.

Ifølge Elmer har han blitt tilbudt penger for å tie. Han skal også ha tilbudt å gi informasjonen gratis til Tysklands tidligere finansminister Peer Steinbrück, men ikke fått svar.

Julius Bär på sin side sier Elmer har vikarierende motiver knyttet til oppsigelsen hans. «Etter at kravene hans i forbindelse med oppsigelsen ikke ble oppfylt, innledet Elmer i 2004 en kampanje med skremsler og vendetta mot Julius Bär», heter det i en uttalelse.

WikiLeaks kan slippe sveitsisk bank-bombe

Bank Julius Baer vs. Wikileaks lawsuit – Wikipedia

Julius Baer Drops Case Against Wikileaks after EFF, ACLU Help Restore Wikileaks.org Domain Name

WikiLeaks to target wealthy individuals

BBC News – Wikileaks given data on Swiss bank accounts

Rudolf Elmer

Første Wikileaks-dom på vei

Reklamer

Fra finanskapital til imperialisme – Er vi ved å nærme oss et nytt imperialistisk stadium?

Begrepet finanskapital har mange ulike betydninger i dagligspråket såvel som i fagøkonomisk språkbruk. Noen ganger brukes det synonymt med fremmedkapital, dvs. den delen av en bedrifts totale kapitalstørrelse som ikke er bedriftens egenkapital, aksjekapital o.l., men tilført utenfra i form av lån, ofte fra kredittinstitusjoner. Sjeldnere brukes det synonymt med statens økonomiske midler.

Finansinstitusjonenes makt og rekkevidde, for ikke å nevne de resulterende superprofittene, er kilde for utbredt, ofte ekstrem frustrasjon. Industrialister, mindre bedrifter, regjeringsledere, arbeidere, konsumere, miljøaktivister, grekere og irlendere, samt lignende fattige land, og alle gjeldsslaver har lidd ågere, spekulativ eller bailout-relaterte uttynning av deres resurser over de siste 30 årene.

En delt kritikk av banker i dag inkluderer at de har fått for mye kontroll, for mye ute-av-kontroll investering og for mye vennekapitalisme, som forbinder finansmoguler til statsregulerere, hvor Wall Street-Washington gruppen opptrer som den mest korrupte.

Wall Streets favorittpolitikere er en 90 medlemmers gruppe innen Kongressen som stemte for bailout Wall Street i 2008, men som samtidig ikke støttet en finansreform som kunne sette tøyle på bankene som var dem som forårsaket finanskrisen.

Det er nå et århundre siden den østerriske sosialistiske økonomen og politikeren, Rudolf Hilferding, publiserte det monumentale arbeidet Das Finanzkapital, som ofte blir betegnet som Das Kapitals fjerde bind.

I dette arbeidet, som ble publisert i Wien i 1911, griper Hilferding tilbake til Kapitalens forutsigelse om at kapitalistiske økonomiske systemer uvegerlig vil komme til å ødelegge sin egen livsnerve, konkurransen, ved at kapitalismen som system med nødvendighet vil utvikle en konkurransefiendtlig monopoliseringstendens, noe som er en sentral del av Marx’ polemikk mot den klassiske økonomiske teori, særlig representert ved den engelske økonomen Adam Smith, som forutsatte at en slik konsentrasjonsprosess ikke ville finne sted.

Hilferding videreførte Marx og Engels ved å dokumentere at imperialismen var et resultat av kapitalismens evne til å konsentrere og sentralisere makt. I sin bok definerte Hilferding, som har blitt stadig mer aktuell, sitt subjekt som “samlingen av kapital. De tidligere forskjellige sfærene av industrikapital, kommersiell kapital og bankkapital kommer under kontroll av høyfinansen.”

Bankene var viktige pådrivere av monopoler, påpekte Hilferding. Bankene disponerte ledig kapital som kapitalen ikke ville investere sjøl. Bankene lånte ut til andre selskaper. Slik kunne aksjeselskapene disponere enda mere kapital, kanskje til og med kapital fra konkurrerende selskaper. Igjen følger mer investering, sentralisering og maktkonsentrasjon. Bankene var interessert i sikkerhet for sine utlån, og monopoler kunne gi best sikkerhet. Bankene var dermed selv interessert i monopolisering. Ettersom det også skjedde en sentralisering innen bankvesenet, ble det færre banker, som igjen var enda mer nøye på sikkerhet for sine utlån.

I 1915 brukte den russiske revolusjonære Nicolai Bukharin, som bygde videre på denne teorien i boken Imperialismen og verdensøkonomien, skrevet fem år senere, og etter at verdenskrigen var brutt ut, frasen “sammenblandingen av industri og bankkapital” og i 1917 anså Vladimir  Lenin finanskapitalen som en “sammenblanding av industri- og bankkapital”, som et nytt stadium av kapitalisme, i sin bok Imperialismen – Kapitalismens høyeste stadium, hvor han skrev om imperialismens vesen.

Når Lenin, som beskrev imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, omtalte imperialismen i et begrep brukte han begrepet ”kapitalismens monopolstadium”. Lenin mente at kapitalismens natur og lære om profittmaksimering innebærer at imperialismen er en prosess som kapitalistene tvinges inn i på jakt etter større gevinster på krympende og ustabile markeder.

Ideen om imperialisme kan grovt brytes ned i tre hovudkategorier: monopol, finanskapital og militarisme. Idag kontrollerer en håndfull banker bokstavlig talt finanskapital over hele verden. Statistikk viser en klart synkende egenkapital i industrien, samtidig med at bankerne har en stadig større del av fremmedkapitalen, noe som gir en høy grad av kontroll over virksomhetene. Vi snakker med andre ord om finanskapital.

Velferdsstaten er et torn i øyet på de fremvoksende finansgigantene. Forskjellen mellom rike og fattige, både mellom ulike mennesker i samme land og land imellom, har siden 1978, som var et vendepunkt på dette feltet, blitt gigantiske, noe som truer middelklassen og har ført til finanskrise av globalt omfang. Sjokkdoktrinereformer skjer ikke nå kun i tradisjonelt fattige land, men nå også i land over hele Europa, for ikke å glemme i USA. Følgen av dette er at velferdsstaten og med den de offentlige tjenstene blir lagt ned, samtidig som man privatiserer eventuelle nasjonaliserte industrier. Over en natt dras milliarder ut av markedene og millioner av arbeidere kastas på søppelhaugen av Vestlige spekulanter, som kun blir stadig mer mektig.

Men imperialismen anvender ikke kun økonomiske mildel for å tvinge gjennom sin vilje – den anvender samtidig militære midler. Formålet er ikke lenger å forsvare landet, men å forsvare finanskapital og imperialisme i fremmede land.

Rudolf Hilferding – Wikipedia

Finanskapital

Finanskapital

Intsos.no – Krig og utbytting

Imperialismen, kapitalismens högsta stadium

A century since Hilferding’s Finanz Kapital – again, apparently, a banker’s world?

De rike blir rikere og de fattige blir fattigere – Det kalles kapitalisme

I USA blir ledelsen i finans- og handelsdepartementene rekruttert fra Wall Street og Big Business. Enkelte har riktignok først vært i den politiske ledelsen eller embetsverket, men de går gjerne over til toppstillinger i Big Business eller til å være lobbyister for pengeinteressene. Der tilbys de kjempelønn, så de har ingen interesse av å gå mot Big Business.

Det er tilsvarende samrøre mellom Forsvarsdepartementet og våpenprodusentene. Og lederne i Food and Drug Administration (FDA) går gjerne fram og tilbake mellom FDA på den ene siden og på den annen side big corporations, som Kraft Foods, McDonalds og den farmasøytiske industrien.

Selv er amerikanere flest overbevist om at de har det ekstreme demokrati, fordi de hvert annet år får velge hvilke dollarmillionærer som skal styre landet, etter en valgkamp hvor betalt TV-reklame er det viktigste elementet. Hele 44 % av de republikanske kongressmedlemmene er dollarmillionærer.

Frederick Lewis Allens’ bok The Big Change handler om forandringene i USA fra 1900 til 1950. I den perioden forandret USA seg fra en ekstrem vulgærkapitalisme til et tross alt mye mer regulert og egalitert samfunn. Finansbransjen ble holdt kraftig i ørene, fagbevegelsen var relativt sterk og de økonomiske forskjellene var sterkt redusert (selv om de selvsagt var store etter skandinaviske mål).

De siste 3-4 tiårene har utviklingen gått i motsatt retning. Mens reallønnen til arbeidsfolk i USA har stått stille i over 30 år har de rikeste 10 % stukket av med nesten hele velstandsøkningen. Samtidig har skattleggingen også sterkt endret seg. På 1950-tallet, under republikaneren Eisenhower, var marginalskatten for de rikeste 91 %. Nå er den på 35 %. Også i Norge er jo skattene for de rikeste sterkt redusert, særlig under Gro og under Bondevik II.

Til forskjell fra Europa er i USA ganske mange av de aller rikeste faktisk “liberals” (og demokrater). I forbindelse med at skattene snart skal behandles igjen av Kongressen, er det nå kommet et opprop fra noen titalls søkkrike som kaller seg Patriotic Millionaires for Fiscal Strength, som ber Kongressen skattlegge de søkkrike (altså dem selv) mer.

Ser man på faktaene rundt Bush familien til blant annet Rockefeller familien, Wall Street og Londons kapitalmakt, elite konsensus-byggende organisasjoner som Bilderberg gruppen og Den trilaterale kommissjon, samt til de internasjonale oljeselskapene forstår man at det er en forbindelse mellom alt dette og Den permanente revolusjon slik den opptrer som en evig krig, nå kjent som den såkalte Krigen mot terror og Den fjerde verdenskrig, og en permanent krigsøkonomi slik den blant annet blir fremstilt av Jeffrey Steinberg, Allen Douglas og Rachel Douglas i teksten Cheney Revives Parvus ‘Permanent War’ Madness. Det hele kalles rett og slett for kapitalisme og handler om å tjene multinasjonale kapitalistiske interesser.

Patriotic Millionaires Explain That Tax Cuts for the Rich Don’t Grow the Economy