Wikileaks: Hva og hvem

Varslernettstedet Wikileaks ble opprettet av kinesiske dissenter, journalister, matematikere og teknologer fra oppstartselskaper fra USA, Taiwan, Europa, Australia og Sør-Afrika av organisasjonen Sunshine Press for å beskytte kilder, varslere, journalister og aktivister som ønsker å lekke omstridte private, hemmelige og klassifiserte dokumenter fra anonyme nyhetskilder og nyhetslekkasjer i 2006.

I 2010 satte Wikileaks den politiske dagsorden i flere land. Det bør nå være klart for en hver at en sterk åpenhetskultur på nettet representerer stor makt, og nå, hvis ikke før, at dette kan føre til sterke reaksjoner.

Nettstedet fikk et slags gjennombrudd i den store offentlighet i april 2010 da en video av et amerikansk angrep i Irak fra 2007, hvor en sivil gruppe uprovosert ble utsatt for angrep fra et Apache kamphelikopter øst i Bagdad, Irak, ble publisert på en webside kalt Collateral Murder. 12 personer, inkludert 2 Reuters-ansatte, ble drept.

Menig Bradley Manning (22), som ble arrestert for å ha utført lekasjen etter å ha skrevet om det til sin hackervennen Adrian Lamo, som tystet på ham, var etterretningsanalytiker i det amerikanske forsvaret i Irak, men har har sittet i isolat på basen til U.S. Marines i Quantico, Virginia, hvor han har blitt torturert, siden juni 2010.

Filmen Manning blir mistenkt for å ha spredd vakte sterke reaksjoner verden over. “Dette er en uhyrlig krigsforbrytelse. Journalister som er ute på farlige oppdrag skal beskyttes”, sier Ove Bring, professor i folkerett ved den svenske forsvarshøgskolen, som mener de amerikanske soldatene framstår som “skytegale.

Lekkasjen, og publiseringen av den, er både viktig og verdifull, men på tross for dette er det krefter i USA som vil ha Manning henrettet, noe som bør si en hel del om ytringsfrihetens nåværende tilstand i USA.

Nettstedet har blant annet blitt kjent gjennom i juli 2010 å ha lekket den såkalte Afghan War Diary, en samling på mer enn 76,900 militære hemmelige dokumenter om krigen i Afghanistan, Iraq War Logs, en pakke på nesten 400.000 hemmelige dokumenter, noe som vil si at det er den største militære lekkasjen i historien, og i november for å ha lekket de såkalte U.S. State Department Diplomatic Cables, også kjent som Cablegate, som inkluderer omkring 3 millioner dokumenter vedrørende amerikansk innen- og utenrikspolitikk fra omkring 300 amerikanske ambassader rundt om i verden datert fra 1966-2010.

“Next release is 7x the size of the Iraq War Logs. intense pressure over it for months. Keep us strong” var beskjeden fra Wikileaks, som 2 timer senere ble fulgt opp med: “The coming months will see a new world, where global history is redefined.” Den varslede lekkasjen kunne dermed dreie seg om nærmere tre millioner dokumenter.

Avsløringene var antatt å være av en så graverende karakter at det amerikanske utenriksdepartementet forberedte seg på et “worst-case scenario.” Bare i det amerikanske forsvarsdepartementet satt det 100 personer klare til å drive ”skadebegrensning” når det var blitt klart hvilke ”bomber” som ligger i materialet.

Ifølge en artikkel fra det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel omfatter lekkasjene 251.287 telegrammer fra USAs utenrikstjeneste, samt 8.000 diplomatiske meldinger. Mesteparten av materialet, med unntak av et fra 1966, er fra etter 2004, der i blant er 9.005 dokumenter fra januar og februar i år. Over 130.000 dokumenter er uklassifiserte, mens 40.5 %, eller omkring 100.000 filer, er klassifisert som “konfidensielt” og kun 6 % eller 15.652 filer er hemmelige, men ingen av dem er stempelet topphemmelige.

De første 220 av de 251,287 dokumentene ble publisert simultant av  El País (Spain), Le Monde (Frankrike), Der Spiegel (Tyskland), The Guardian (Storbritannia) og The New York Times (USA) den 28. november. Disse 5 avisene hadde på forhånd mottatt alle dokumentene , og WikiLeaks lot disse avisene få velge ut dokumenter før de ble tilgjengelig på Wikileaks egen nettside.

WikiLeaks planlegger, på grunn av dokumentenes globale spennvidde og betydning, å publisere alle dokumentene i faser på over flere måneder med en fart på omkring 80 dokumenter dagen, noe som vil føre til at materialet ikke er tilgjengelig for offentligheten før om 10 år, men da dokumentene nå, ikke minst gjennom Aftenposten, som hevder å ha mottatt dem gratis og uten forpliktelser, blir spredd til stadig flere nyhetskanaler skjer spredningen av dem stadig raskere.

Man har valgt å publisere flere ”bolker” av dokumenter. Før jul hevdet Assange at mange tusen interndokumenter fra en stor amerikansk bank vil bli offentliggjort over nyttår og at de lekkede dokumentene ville komme til å synliggjøre ”korrupsjonens økosystem”, noe som førte til at verdien av aksjene i Bank of America, som man antok var den banken det ble hetydet til, falt med over 3 prosent.

Bank of America, en av USAs førende banker, stoppet senere i desember transaksjoner for Wikileaks, og gikk dermed sammen med andre institusjoner, slik som MasterCard, PayPal, Visa Europe og andre, som nekter å betjene den omstridte hjemmesiden.

Assange fordømmer hva han kaller “en ny form for McCarthyisme” i det amerikanske erhvervsliv. ”Det er en ny form for Business-McCarthyisme hvor man forsøker å frata vår organisasjon de pengene som den har bruk for og hvor man forsøker å frata meg de pengene som mine advokater har bruk for når de skal beskytte mot utlevering til USA”, sa Assange i en kommentar til erklæringen fra Bank of America.

Nå sist ble Palestine Papers, som inkluderer 1.600 hemmelige dokumenter vedrørende forhandlinger mellom de palestinske myndighetene og Israel fra 1999 til 2010, publisert via Al-Jazeera, noe som ble katastrofalt for Fatah og de palestinske myndighetene da det ble kjent hvor langt de var villige til å gå for å oppnå en avtale. I tillegg kom at man kunne se at Israels forhandlere ikke hadde vært villige til å gi en millimeter, noe som ytterligere har svekket troen på forhandlinger.

Årsaken til at de kommersielle mediene har valgt å samarbeide er kanskje fordi den fjerde statsmakt, mediene, på tross av alt har en slags etikk om at hva som skjer skal få offentlighetens lys, at de rent faktisk ser at de har noe å tjene på det på det økonomiske planet eller at de har gått lei av den pålagte sensuren og ønsker å frigjøre seg, i alle fall til en hvis grad, fra den sittende maktelite.

Bush administrasjonen for eksempel har forsøkt å kneble massemediene, og da især med hensyn til krigene i Afghanistan og Irak. Wikileaks blir nå sett på som en seier ettersom man har ekspandert uttrykksfriheten og brutt med denne selvpålagte og pålagte sensuren.

Men det må bli laget et skille mellom Wikileaks databanker, som kan være en verdifull kilde av informasjon i sin egen rett, og mekanismene for hvordan lekkasjene, brukt som kildemateriale av de kommersielle mediene, blir transformert til nyheter.

Mye av den informasjonen Wikileaks har kommet ut med og som har blitt ansett som “sensasjonelle” av de kommersielle mediene er stor sett gammelt nytt for dem som har fulgt med i de siste årene. I tillegg kommer at en del er ren sladder, som i seg selv kan være spennende, men som er uten mye av interesse for for forståelse av samfunnet generelt. På tross av dette har organisasjonen på mange måter revolusjonert medieverden.

I dokumenter som Vision 2020 osv. har USA at de skal ha ubegrenset kontroll over havet, jorda, himmelrommet og – cyberspace. Full-Spectrum Dominance er et militærkonsept hvor en militærstruktur oppnår kontroll over alle elementer av kamprommet; land, luft, hav, rom og – cyberspace.

Wikileaks bryter med hele denne tankegangen og den kontrollen maktapparatet sier de skal anskaffe seg. Det hele kan derfor oppfattes som en informasjonskrig, hvor det er essensielt å finne ut av om wikileaks er oppriktig eller om det er en “false flagg operasjon” satt igang for å få stengt mulighetene for at slik informasjonen skal kunne bli offentliggjort.

Nettstedet hadde en database med mer enn 1.2 millioner dokumenter innen et år etter sin lansering og ble opprinnelig lansert som en bruker-redigerbar wiki, men har med tiden gått over til å benytte seg av en mer traditional publiseringsmodell og aksepterer ikke lenger brukerkommentarer eller redigering.

Det er en internasjonal frivilligbasert organisasjon, som siden januar 2007 har blitt representert i offentligheten av blant annet den australske internetaktivisten Julian Assange, som beskriver seg selv som medlem av Wikileaks’ rådgiverstyre. Per juni 2009 hadde nettstedet 5 ansatte og over 1200 medarbeidere. Det blir finansiert av private donorer, som alle er anonyme, og tar ikke i mot penger fra statlige myndigheter eller store selskaper.

Wau Holland Foundation, som har sitt hovedkvarter i Berlin, håndterer det meste av donasjoner og utgifter forbundet med driften av Wikileaks. Organisasjonen har sitt utspring i hackergruppen Chaos Computer Club (CCC), som skapte frykt hos IKT-direktører i vestlige land på 1980-tallet, ble ledet av den beryktede hackeren Herwart ”Wau” Holland-Moritz, som var en dinosaur i hackerkretser – før han hadde fylt 30 år.

”Wau” Holland-Moritz var en kraftig motstander av all form for sensur og sammenlignet sensuren i statskontrollerte fjernsynskanaler og medier med kirkens informasjonskontroll i middelalderen. Det er mye av den samme ideologien fra Holland som Wikileaks-grunnleggeren Assange føler tre tiår senere med offentliggjøringen av hemmeligstemplede dokumenter.

Leser man Wikileaks manifesto fra august 2010, samt en tidligere versjon fra desember 2006, som heter Konspirasjon som styreform, kommer det klart frem at Assange, som er forfatteren, er sterkt inspirert av boken Imperiet (2000) av de nymarxistiske filosofene Michael Hardt og Antonio Negri. Her beskriver de hvordan verden i dag er dominert av en autoritær global nettverksmakt, et amerkanskdominert imperium.

I manifestet skriver Assange at det trengs motkrefter for å angripe den nåværende “nykorporatistiske” og “autoritære konspirasjon,” det USA-dominerte imperium, som undertrykker den individuelle og kollektive vilje til frihet, sannhet og selvrealisering. Assange vil avsløre imperiets skjulte dagsordener, misinformasjon, hykleri og løgner. Wikileaks lover å utfordre imperiet og avsløre de konspirative nettverkene, slik at friheten skal gjenskapes og den usynlige regjering skal ødelegges.

Wikileaks har vært under konstant trussel om å bli stengt siden de startet opp. Trusselen har dels kommet fra amerikanske myndigheter, dels fra næringslivet og uavhengige miljøer som kan karakteriseres som må betegnes som kriminelle eller halvkriminelle. Assange har blitt forfulgt av amerikanske agenter og mottatt trusler i kjølvannet av avsløringene.

Mens det amerikanske justisdepartement tenker på om de skal anklage Wikileaks’ Julian Assange under spionasjeloven fra 1917 har Robert Meeropol, sønnen til Julius og Ethel Rosenberg, de eneste amerikanske borgerne som har blitt henrettet under denne loven i hva som har blitt beskrevet som den mest kontroversielle dødsdommen i amerikansk historie, utgitt en erklæring til støtte Wikileaks kalt My Parents Were Executed Under the Unconstitutional Espionage Act – Here’s Why We Must Fight to Protect Julian Assange, hvor han forsvarer Assange.

Radikale organisasjoner har prisbelønnet Wikileaks. I lengre tid har de kommersielle mediene holdt seg innenfor hva Noam Chomsky har beskrevet som “the manufactured consensus”, som vil si at de har holdt seg innenfor rammene av hva som er akseptert av den politiske eliten.

En kritikk av væpnet politisk kamp er at maktapparatene vil kunne møte denne volden med hardere midler. Dette gjelder også for uttrykksfriheten. En av konsekvensene av Wikileaks’ lekkasjer kan være at det blir strengere kontroll på det materialet Wikileaks lekker, noe som gjør at færre kan få adgang til denne informasjonen. Informasjon som bør være offentlig tilgjengelig i et reelt demokrati. Men på tross av dette mener jeg det er essensielt at vi i vår kamp mot urett og for fred og frihet blir nødt til å ta i bruk de verktøyene vi kan ta i bruk – før man eventuelt velger å stramme inn.

Trolig blir alle reaksjoner i Wikileaks-affæren lagt merke til og notert slik at man vet hvem som er med eller ikke, hvem det er som støtter, eller ikke støtter, de enkelte informasjonsbildene og dermed hvem man bør overvåke. Terrorisme begrepet blir i dag brukt om langt flere enn dem som bærer bomber, for å si det mildt.  Mye blir gjennom Wikileaks brakt opp i det offentlige rom, tema som ellers ville være vanskelig og ta lang tid å bringe på banen, men som kan gi interessante reaksjoner.

I neste nummer at Utveier vil vi se videre på WikiLeaks i Norge, hvor hele 763 meldinger, som ble sendt fra USAs ambassade i Oslo til Utenriksdepartementet i USA i årene fra 1966 til 2010, har blitt lekket. Dette være seg om Mullah Krekar, månelandingen på Mongstad, kjøpet av jegerfly, det omdiskuterte rakettskjoldet, overvåkningen av norske borgere og nordområdene, samt om det diplomatiske forholdet mellom USA og Norge, og det som USA har valgt å kalle”femmerbanden”, som vil si gruppen som blir ansett for å være båkmakere innen NATO.

Se: cablesearch.org

Post a comment or leave a trackback: Trackback URL.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: