Kapitalismen og idiotkulturen

Det er ikke minst den kalde krigen og krigen for å vinne hjerter og tanker, en frase nå brukt i Irak krig kontekst og som blir sett på som et våpen for å vinne krigen mot terrorisme, som førte oss til en såkalt idiotkultur og til apatiske samfunnsborgere, selv om man godt kan trekke linjen enda lenger tilbake, til tiden under Den store depresjonen på 1930-tallet, den store krisen i den kapitalistiske økonomien under mellomkrigstiden, hvor millioner av mennesker vendte seg mot kapitalistene. ”Politikk er skyggen som storkapitalen kaster over samfunnet”, uttalte venstrepopulisten, filosofen, psykologen og utdanningsreformatoren John Dewey.

Svaret fra det angloamerikanske establishment var et propagandakorstog av ekstraordinær intensitet. Den første lov som uttrykkelig gjorde det til en forbrytelse å argumentere for revolusjon ble vedtatt av Kongressen allerede i 1940, Alien Registration Act, også kjent som Smith Act.

En rekke ”amerikaniseringskampanjer” ble satt i gang for å brennemerke streiker og demonstrasjoner som ”upatriotiske.” Fagforeningene ble utropt til ”arbeidernes fiender” og det ble sagt at sosialdemokratiet var ”infisert av kommunisme”. Dette nådde et crescendo i 1950-årene med den inkvisisjonen som gikk under navnet McCarthyisme, oppkalt etter Joseph R. McCarthy, en konservativ republikansk senator fra Midtvesten, Wisconsin, som etter en antikommunistisk og nasjonalistisk valgkamp i 1946 hadde blitt valgt inn i senatet hvor han ble sittende til 1957.

Det hele kan bli sett på som en mildere form for Moskvaprosessene, en betegnelse på tre offentlige rettssaker som ble avviklet i Oktoberhallen i Fagforeningenes hus i Moskva i 1936, 1937 og 1938 mot omkring 50 kommunister. De tilsto å ha forberedt forbrytelser rettet mot partiet og den unge sovjetstaten. Flere av dem krevde dødsstraff mot seg selv, og alle tilkjennega dyp anger og skam over egne forbrytelser. Den offentlige anklager, Andrej Vysjinskij, hadde en enstemmig sovjetpresse bak seg, da han forlangte at ”disse gale hundene skal skytes – hver eneste en av dem.” Med få unntagelser ble de dømt til døden og henrettet. Selv vestlige journalister og diplomater støttet denne oppfatning. Således kunne USAs ambassadør i Moskva, Joseph Davies, rapportere hjem, at ”det er bevis hinsides en hver tvil for forræderianklagen.”

McCarthy ble uten tvil den viktigste representant for jakten på radikale og andre ”undergravende elementer” i USA i begynnelsen av 1950-årene. Han var en aggressiv og hensynsløs politiker, som brukte alle tilgjengelige midler for å nå sine mål. Han var en demagog, og hans arbeid var preget av hans sterke ønske om makt og innflytelse.

CIAs kamp mot kommunisme ble en global kamp mot selvstyre. CIA støttet fascistiske antikommunistiske regimer over hele jorden og da spesielt i Afrika, og en konstant krigssituasjon ble skapt, noe som ledet frem til forferdelige lidelser for uskyldige menn, kvinner og barn. Ordinære amerikanere så disse urolighetene gjennom linsen til av den kalde krigs propaganda og ga finansiell støtte og makt til CIA.

I 1954 brukte bedriftssponset propaganda i USA halvparten av det beløpet som gikk til skolebøker. Omfanget av korstoget var ”svimlende”, skrev utgiveren av Fortune. Alex Carey, samfunnsforskeren som lagde en pionerstudie på begrepet ”amerikanisering” slo fast at de tre mest markante politiske utviklingstrekkene i det 20. århundre var ”veksten av demokratiet, veksten av korporativ makt, som vil si kapital- og organisasjonsmakt, og veksten i korporativ propaganda som middel til å sikre korporativ makt mot demokratiet”.

Media er hovedleverandøren av denne korstogspropagandaen og har gjennom å ta for seg en del positive begrep tømt dem for sine ordboksdefinisjoner, og fylt de opp med en ny og ”politisk korrekt” betydning, på lik linje med snittet i øyet i Dovre-gubbens Hall eller nytale i George Orwells 1984.

Det hele har etter hvert kommet til å bli orwellisk, som beskriver en situasjon, ide eller forhold som George Orwell identifiserte som fiendtlig for velferden i et fritt samfunn. En holdning og en politikk av kontroll gjennom propaganda, misinformasjon, benektelse av sannhet og manipulasjon av fortiden, inkludert den såkalte upersonen, en person viss fortid er fjernet slik som det blir praktisert av moderne repressive regjeringer.

Det hele får tankene i retning av Sionismens vise menn, som blir ansett for å vær opphavet til moderne konspirasjonsteori litteratur og som tar form av en instruksjonsmanual til et nytt medlem av eldre, som beskriver hvordan de vil styre verden gjennom kontroll av media og finans, og skifte ut den tradisjonelle samfunnsorden med en basert på massemanipulering.

Hvem protokollen er skrevet av er av mindre interesse, også det om den er skrevet av jødiske og kristne sionister eller frimurere, eller om det synarkiet eller samrøret mellom verdens mektigste er helt tilfeldig. Kanskje dreier det seg langt mer om et system eller en struktur enn en konspirasjon, selv om det er mye som tyder på det. Det holder med å lukke opp øynene for å se at mye av hva den beretter om i realiteten har skjedd.

I tillegg kommer at nærmest ingen politiske ledere har noen som helst etiske skrupler slik at de samarbeider etter beste evner uansett hvor fiendtlige de ellers måtte være overfor hverandre så lenge de deler samme interesse vedrørende å bekjempe en tredje fiende. Såkalt realpolitikk. Som regel på bekostning av sivilbefolkninger. Og langt fra å representere sine hjemland, representerer etterretningsbyråene som regel kun interessene til de øverste klassene, landenes elite. Svært ofte er denne elite og etterretningsbyråene så sammenkludret at man heller ikke her kan se noen forskjell.

Om fascismen kommer til USA vil den være pakket inn i det amerikanske flagg er en velkjent setning, til Norge kom den i etterkrigstiden innpakket i sosialdemokrati. Vi blir lettvint med i USAs og Israels kriger for fred og demokrati. Selv om vi vet at det egentlig handler om noe ganske annet. Norske flaggselskaper som Statoil, Norsk skog og Telenor, bare for å nevne noen, er med på å fremme oransje revolusjoner og markedsliberalisme, noe som egentlig betyr at man raner andre stater for naturressurser, samt korrupsjon og brudd på menneskerettighetene.

Realpolitikk kaller politikerne det. Sneversynt og livsfarlig er det. Det er totalt urealistisk å tro at jorden har kapasitet til å handskes med en slik politikk under lenger tid. Men så betyr egentlig begrepet realpolitikk kun det å svanse etter maktens pipe. Mennesker er i Norge som i de aller fleste andre land, kun kanskje i enda større målestokk ettersom landet til de grader er homogenisert og styrt fra oven av kapitalister og politikere i skjønn forening, slaver for kapitalen, som i lang tid av vår historie, faktisk helt frem til John Calvin med kalvinismen og Martin Luther under reformasjonen, ble sett på som skitten og ugudelig, Mammon. Ikke for at paven og paveveldet var så mye bedre.

Den katolske kirke har gjennom sine agenter fremmet fascisme like til i dag. Men kapitalen, ikke minst etter de store borgerlige revolusjoner på 1800-tallet hvor folkets blod ble ofret for at en ny klasse skulle reise seg, en klasse bestående av industrikapitalister og bankere, ble den dominerende faktor, og et slør ble dannet mellom folket og de som ble sittende med den reelle makten. Oligarkene tok først makten i den vestlige verden og setter seg nå inn ved maktapparatene over stadig større deler av verden.

Stadig mer føler man at mørkets fyrste, som beskrevet i Ringenes herre, og da ikke aller minst i filmen, på tross av at den blir portrettert som afrikanere og arabere, hører hjemme blant oss som har grunnlagt et vanvittig industrielt forbrukersamfunn hvor målet er å produsere og forbruke i størst mulig målestokk og hvor noen få lever i overflod, mens alle andre lever i tenners gnissel. Det er liten tvil, nå som over 655.000 mennesker har blitt drept i Irak og Vest Asias sivilisasjon har blitt pulverisert, om at vi nå lever i en ny kolonitid og gjennomlever en krise i verdensøkonomien.

Industrialiseringen tok fatt i 1700-tallets England. Også dette som et resultat av de endringene som fant sted i kjølvannet av reformasjonen. Det ble laget et skille mellom mennesker og naturen, som skulle voldtas og dens hemmeligheter lokkes ut. Det var et paradigmeskifte og Rosekorsordenen sto sterk med folk som Isac Newton, Rene Descartes og Francis Bacon. Man gikk fra et åndelig til et matrealistisk perspektiv. Kunnskap fremfor visdom. Patriarkalske forbilder og hierarkisk struktur. Solen, som i seg selv skulle gi liv og varme, ble ensidig styrket på bekostning av moder jord.

Det ble kamp om ressurser, kolonisering og merkantilisme. Oppdagelsesferder eller rettere sagt plyndringstokter. Målet var å få tak på stadig mer gyllent metall og mineraler. Kriger og utryddelser av hele menneskegrupper fulgte. Sivilisasjoner ble pulverisert. Makten ble hele tiden sentralisert og samlet på stadig færre hender. Fra å være frie ble mennesker i stigende grad å se på som slaver. Fra å leve i mangfoldige og komplekse gikk samfunnene over til å bli ensformige og kalde. Prosessen som allerede hadde funnet sted i Europa gjentok seg i stadig fjernere områder helt til hele verden var blitt erobret.

Globalisering, også kjent som amerikanisering, er lite annet enn det som i gamle dager ble kalt imperialisme. Og mens imperialismen ble fulgt av et kor om hvordan man nå skulle sivilisere den barbariske verden, heter det nå at vi fører krig for menneskerettigheter og fred. Mens USA ofrer seg og tar seg av den skitne jobben, tar EU og Norge, som ikke like sterkt ønsker å arbeide for menneskehetens lykke, men som heller arbeider for å fremme særegne interesser, seg av mer oppryddingen av samfunnene der hvor USA har trått til. Det er som å lese George Orwell 1984.

Under hele denne tiden har menneskehetens tekniske arbeidsredskaper blitt stadig mer maskinelle. Olje har vært drivkraft nummer en og krigene for den har vært mange. Resultatet har vært forurensing i en slik grad av metrologer i dag sier at vi har kommet over bristepunktet og at det ikke er noen vei tilbake. Uansett hvor mye vi klarer å stanse den stigende forurensingen så vil det med andre ord ikke hjelpe. Klimaendringer blir sett på som den verste trusselen for menneskeheten, samtidig som ingen ønsker å gjøre noe med det. Det er ikke mulig at alle kan leve som i Norge. Verden har ikke kapasitet. Så i stedet for å finne langsiktige løsninger som kan gavne alle, ønsker man å hindre videre utvikling i visse områder. Det hele virker surrealistisk.

På samme måte som våpenhandlere i alle land står sammen på grunn av at de setter kapitalen som øverste mål og ikke for eksempel hjemlandets interesser eller for den saks skyld menneskehetens, noe som fører til at amerikansk våpenindustri kan selge våpen til Iran slik som fant sted i slutten av krigen mellom Irak og Iran, er sammenblandingen mellom etterretningsgrupper og terroristgrupper en så stor floke at det som oftest er umulig å lage noe skille.
Ofte benytter etterretningsorganisasjonene seg av terrorristgrupper og CIA var en av nøkkelspillerne vedrørende dannelsen av for eksempel al Qaeda, som foruten å bli benyttet i krigen mot Sovjet i Afghanistan ble brukt i Bosnia og i oppsplittelsesprosessen i Jugoslavia.

CIA var i samarbeid med blant annet Inter-Services Intelligence of Pakistan (ISI), en av nøkkelspillerne vedrørende dannelsen av al Qaeda på begynnelsen 1980-tallet. I følge den tidligere utenrikssekretæren og leder for underhuset, Robin Cook, var al Qaeda lite annet å anse enn CIAs computerfiler over de tusener av afghanske mujahedinere som ble rekruttert og trent med hjelp fra CIA til å bekjempe russere. Det var med andre ord USA med Zbigniew Brezinski som ledende person som i sin kalde krig mot Sovjet produserte al Qaeda i sin destabiliseringskampanje i Sentral Asia. Sovjet skulle få sin Viet Nam krig. En kampanje som førte til lidelser og død for millioner av mennesker.

Bin Laden har nærmest blitt en logo i den såkalte krigen mot terror, som har blitt gjennomskuet som noe ganske annet for lang tid siden. Det er uvisst om al Qaeda og bin Laden ennå opererer og hvor vidt de er deler av USAs etterretningsstruktur.

I tillegg kommer at nærmest ingen politiske ledere har noen som helst etiske skrupler slik at de samarbeider etter beste evner uansett hvor fiendtlige de ellers måtte være overfor hverandre så lenge de deler samme interesse vedrørende å bekjempe en tredje fiende.

Ikke kun er interessene til terroristene og etterretningen som oftest den samme, de tjener begge på den andres styrke, men etterretningsorganisasjonene benytter seg av terrorristgrupper etter eget behov. Ikke finner man terrorisme stemplet kun rammer utpekte grupper og ikke kan sees på som noe annet et politisk tricks, men stempelet kommer og går på de enkelte gruppene ettersom de viser samarbeidsvilje eller ikke og ikke på grunnlag av deres aktivitet.

Det iranske mujahedin, også kjent som sazmaan-e mujahedin-e khalq-e Iran og People’s Mujahedin of Iran (PMOI), et politisk parti som går inn for å velte Irans regjering og sette seg selv ved lederskapet i stedet og som utgjør hovedorganisasjen i National Council of Resistance of Iran (NCRI), er en typisk slik gruppe som CIA benytter seg av på tross av terrorstempelet og hvor man faktisk tenker å fjerne stempelet på tross av at deres aktiviteter har endret seg noe særlig.

Surprise – The Very Dark Side of U.S. History

Post a comment or leave a trackback: Trackback URL.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: