Hvem sine terrorister?

Den amerikanske Pulitzer Prize vinnende New Yorker magazine journalist og Washington DC. baserte forfatter Seymour Hersh kunne i mars 2007 rapportere om at den libanesiske neokonservative regjeringen ga støtte til Fatah al-Islam for på den måten å knuse shia gruppen Hezbollah. Hersh beskylder Det hvite hus for ikke å være rasjonelle når: “Vi støtter sunniene hvor hen vi kan mot shiaene … Vi holder på med å skape … sekterisk vold.” Han mener dette er en politikk som nå har “bitt oss i halen.”

Hershs arbeid vant første gang anerkjennelse da han under Vietnam krigen i 1969 eksponerte My Lai massakren, et massemord på 347 til 504 forsvarsløse vietnamesere, for det meste kvinner og barn, utført av den amerikanske hær i 1968 i landsbyen My Lai, noe han mottok Pulitzer Prize for International Reporting i 1970. I senere tid har hans rapporter om det amerikanske militærets mishandling av fanger ved Abu Ghraib fengselet i 2004, samt hans rapport om de amerikanske planene om Iran, som inkluderte bruken av atombomber mot landet i 2006, vekket oppmerksomhet. Han mottok i 2004 sin femte George Polk Award for Magazine Reporting. Den første ble gitt ham som Special Award i 1969.

I et intervju på CNN Internationals Your World Today sa Hersh at man i følge en avtale mellom visepresident Dick Cheney, den utøvende nasjonale sikkerhetsrådgiver Elliot Abrams og den saudiske nasjonalsikkerhetsrådgiver Prince Bandar bin Sultan, som er en meget innflytelsesrik saudisk politiker og som var Saudi Arabias ambassadør til USA fra 1983 til 2005 for deretter å bli utpekt som generalsekretær for det nasjonale sikkerhetsrådet av King Abdullah bin Abdul Aziz i 2005, ga hemmelig støtte til sunni gruppen Fatah al-Islam gjennom det saudiske regime som en motvekt mot shiaenes Hezbollah.

Hersh har selv snakket med folk i den i libanesiske regjeringen som har gitt uttrykk for at årsaken til at man tolererte de radikale jihadist gruppene var at de ble ansett for å være motvekt til Hezbollah. Han legger til at: “Som du vet, så gikk vi inn i krig i Afghanistan gjennom å støtte Osama bin Laden på slutten av 1980-tallet. Med Bandar og folk som Elliott Abrams er ideen den at saudiene har lovet oss at de kan kontrollere … jihadistene.” Men som Vali Nasr, en ledende fellow ved Council of Foreign Relations (CFR), har notert seg: “Sist gang Iran var en trussel, var saudierne i stand til å mobilisere den værste typen islamske radikale. Etter at man har fått dem ut av boksen, kan man ikke sette dem tilbake igjen.”

Uavhengig av Hersh skrev Hezbollah eksperten Franklin Lamb, som er forsker ved American University of Beirut, og forfatter av Hezbollah: A Brief Guide for Beginners, lignende anklager, bare mer detaljerte. I følge ham hadde statssekretærassistenten David Welch forhandlert med saudierne og Saad Hariri fra den USA støttede Fouad Siniora regjeringen om å kanalisere hjelp til Fatah al-Islam, slik at sunni gruppen kunne angripe Hezbollah. Hezbollah selv erklærte at ”Vi føler at det er noen der ute som vil få libanons hær inn i konfrontasjon og en blodig kamp… for å velkjente prosjekter og mål,” og kalte for en politisk løsning på krisen.

Stikk i strid med dette kunne Michael Young fra Reason Magazine, et ledende liberalistisk magasin fra Reason Foundation, som i følge dem selv arbeider for ”verdiene av individuell frihet og valg, begrenset regjering og markedsvennlig politikk”, samt professor Barry Rubin, som er professor ved Interdisciplinary Center (IDC) i Herzliya, Israel, og direktør for det neokonservative Global Research in International Affairs (GLORIA) Center ved IDC, som blant annet har vært en Fulbright og Council on Foreign Relations (CFR)/National Endowment for the Humanities International Affairs stipendiat, melde at Fatah al-Islam og dets militante palestinske leder Shaker al-Abssi, som døde i september 2007, var en syrisk agent som forsøker å destabilisere den libanesiske regjeringen.

Dette samstemte med det Samir Geagea, leder i den utøvende delen av det høyrekonservative Lebanese Forces (LF), som tidligere var en milits, men som i etterkant av borgerkrigen, i 1994, ble illigalisert av de libanesiske og syriske etterretningstjenester i Libanon og den pro-syriske regjeringen, men som kom tilbake som et politisk parti etter den neokonservative Sedertrerevolusjonen i 2005, som resulterte i en tilbaketrekking av syriske tropper fra Libanon, kunne rapportere.

I desember 2006 rapporterte Le Monde at en topp FN offiser hadde blitt informert av Palestine Liberation Organization (PLO) representanter i Libanon, Abbas Zaki, om et komplott av Fatah al-Islam for å drepe 36 anti-syriske figurer i Libanon. PLO sikkerhetsagenter konfronterte senere gruppen og arresterte 6 av dem, mens 4 andre ble løslatt og en syrier og en saudiaraber ble gitt over til det libanesiske militære. De libanesiske myndighetene har anklagd organisasjonen for å ha vært involvert i bombingen av to minibusser i februar 2007, som drepte tre mennesker og skadet mer enn 20, og har hevdet at gruppen er en front for den syriske etterretningstjenesten i Libanon. Både Fatah al-Islam og den syriske regjeringen benektet samarbeidet.

Syrias ambassadør Bashar Jaafari svarte de libanesiske anklagene om at Syria støttet Fatah al-Islam at flere av organisasjonens medlemmer hadde blitt fengslet for 3 eller 4 år i Syria for å ha samarbeidet med al-Qaeda og at de etter løslatelse hadde forlatt landet. I følge Jaafari: ”Hvis de kommer til Syria, vil de bli fengslet” og ”De slåss ikke for palestinernes sak., de slåss for al Qaeda.” I mai 2007 erklærte Arab League ”sterk fordømmelse av de kriminelle terroristhandlingene utført av terroristgruppen Fatah al-Islam,” og la til at gruppen ”ikke hadde noen forhold til det palestinske spørsmålet eller Islam.”

Al-Abssis første militante aktiviteter kan bli sporet til forbindelsene han etablerte med en sekulær palestinsk militant gruppe kalt Fatah al-Intifada i Libya, etter at det brøt med Fatah bevegelsen i 1983. Fra Libya flyttet al-Abssi til Damaskus hvor han lagde nære bånd til Fatah al-Intifadas nestkommanderende Abu Khaled al-Omla. Syriske myndigheter arresterte al-Abssi i 2000 og fengslet han i 3 år for å ha smugglet våpen og ammunisjon mellom Jordan og Syria. Derfra, etter USAs invasjon i 2003, dro han til Irak og kjempet sammen med grupper relatert til al-Qaeda. I 2004 ble han dømt til døden in absentia av en jordansk militærrett for å ha vært involvert i drapet på den amerikanske diplomaten Laurence Foley, etter at syriske myndigheter hadde nektet å utlevere ham for retten. Abu Musab al-Zarqawi ble også dømt til døden for å ha drept Foley og mistenkt for å samarbeide med al-Abssi.

Al-Abssis dro til Syria hvor han møttes med al-Omla, som hjalp han med å flytte til Libanon hvor han og en gruppe han møtte i Irak etablerte seg i hovedkvarteret til Fatah Al-Intifada i Helwa i det vestlige Beqaa i 2005. I mai 2006 var hans gruppe engasjert i en væpnet konfrontasjon med libanesiske soldater som førte til drapet av en syrier ettersøkt av Damaskus for å ha kjempet i Irak. Den syriske etterretningen forhørte seg da med al-Omla, en granskning som konkluderte med at det var nær koordinering mellom al-Omla og al-Abssi, som hadde blitt holdt skjult for de syriske myndighetene og for den pro-Damaskus generalsekretæren av Fatah al-Intifada, en palestinsk militant faksjon dannet av Said al-Muragha, bedre kjent som Abu Moussa, noe som har gjort at gruppen ofte har blitt kalt Abu Moussa Faction.

Navnet Fatah er identisk navn med det til den større PLO tilknyttede Fatah bevegelsen, som offisielt refererer til seg selv som Palestinian National Liberation Movement (PNLM), men Fatah al-Intifada er ikke en del av PLO. Abu Musa trakk seg fra lederskapet på 1990-tallet og generalsekretærposten gikk over til å bli holdt av al-Omla, mens Abu Fadi Hammad fungerer som den regionale generalsekretæren i Libanon. Opprinnelig en del av det større Fatah, brøt Fatah al-Intifada seg ut av denne under PLOs deltagelse i den libanesiske borgerkrigen i 1983. Dette på grunn av forskjellen mellom Abu Moussa og Yassir Arafat over et antall saker som blant annet militær strategi og korrupsjon. Fatah al-Intifada valgte en mer radikal vei enn det generelt apolitiske Fatah. I følge Abu Moussa var den libanesiske borgerkrigen ikke en sekterisk konflikt, men en form for klassekamp.

På 1980-tallet hadde Fatah al-Intifada begått en rekke angrep mot Israel, inkludert på israelske sivile, og samarbeidet sent på 1980-tallet med Arafats Fatah, men dens opposisjon til Oslo-avtalen i 1993, samt PLOs motstand mot diktaturet til Hafez al-Assads regime i Syria separerte dem og Fatah al-Intifada klarte ikke å sikre en rolle i dagens palestinske politikk.

Fatah al-Intifada ble dannet med syrisk støtte og vant raskt flere palestinske geriljaer som var desillusjonerte med Arafats rolle i Fatah og PLO. Disse angrep dem som var lojale overfor Arafat i Fatah, mens flere radikale PLO organisasjoner forholdt seg på sidelinjen. Kampene ledet til store tap på begge sider, og hjalp Syria med å øke dets innflytelse inn i de palestinsk-holdte territoriene i Libanon. Fatah al-Intifada falt raskt under for den dominerende syriske hær og kom til å bli ansett for å være en syrisk marionetteorganisasjon.

I årene mellom 1985 og 1988 tok Fatah al-Intifada del i den såkalte Leirenes kamp, et syrisk forsøk under den libanesiske borgerkrigen på å fjerne PLO fra dets flyktningleire støttet av shia bevegelsen Amal og noen palestinske avvisningsfaksjoner som var en politisk koalisjon dannet i 1974 av radikale palestinske faksjoner som motsatte seg Ti-punkts programmet adoptert av PLO i sitt 12. Palestinian National Congress (PNC) møte og som ble ansett for å være det første forsøket på kompromiss fra PLO sin side og det første forsøket på å komme til en tostats løsning. Samtidig ble målet til PLO en demokratisk binasjonal stat hvor jøder og arabere skulle ha de samme rettighetene i en fremtidig palestinsk stat.

Mistanker mellom den Arafat-ledede mainstream og mer hardline faksjoner innenfor og utenfor PLO, har fortsatt å dominere organisasjonen siden og ofte resultert i paralyse eller hindret videre aksjon. Israel på sin side så Ti-punkts programmet som farlig ettersom det gir det palestinske lederskapet mulighet for å forhandle med Israel om saker hvor Israel kan gå i kompromiss, men med det til formål å utnytte kompromisset for å oppnå bedre en posisjon for å angripe Israel, noe som førte til at de kalte programmet for Step/stage Program. Israelsk høyreside har ikke minst på grunn av dette alltid gått imot å lage kompromiss.

Etter et samlet av den syriske hæren, et antall palestinske og libanesiske grupper kontrollert eller støttet av Damaskus, inkludert Fatah al-Intifada, Popular Front for the Liberation of Palestine – General Command (PFLP-GC), as-Saiqa eller Vanguard for the Popular Liberation War, Amal, den syriske Palestinian Liberation Army (PLA) og deler av Palestine Liberation Front (PLF), ble PLO kastet ut av Libanon på slutten av 1980-tallet.

Langt fra å handle om en konflikt mellom muslimer og kristne, var den libanesiske borgerkrigen en konflikt med like mye splid innen som mellom de religiøse gruppene. Leirenes krig var en av flere mindre kriger mellom medlemmer av samme religion, på tross av at det var mellom ulike sekter. Konflikten kan sammenlignes med konflikten mellom det høyrekonservative Lebanese Forces, først og fremst en kristen maronittisk gruppe, og Michel Naim Aouns kristen kontrollerte Lebanese army. Aoun, som i dag leder Free Patriotic Movement (FPM) parti, samarbeider i dag med de pro-syriske gruppene Hezbollah og Amal.

Fatah al-Intifada ble under den libanesiske borgerkrigen redusert til å bli en liten del av Syrias nettverk av militser, med liten eller ingen uavhengighet. Den ble en liten faksjon i de palestinske flyktningleirene i Syria og Libanon, hvor den klarte å organisere under paraplyen til syriske militære tilstedeværelse frem til 2005 og er en del av det syrisk-støttede arbeidet for å få innflytelse på palestinsk politikk. Den støtter opp om syriske initiativer og er et kjernemedlem av den syrisk-ledede koalisjonen av palestinske grupper basert i Damaskus, men har lite eller ingen innflytelse utenfor disse landene, og det er ingen kjent eller offisiell Fatah al-Intifada tilstedeværelse i de palestinske territoriene. Gruppen har ikke vært involvert i vold mot Israel siden før og regnes ikke som en trussel.

Al-Omla skal etter dette ha beordret al-Abssi om å forlate det vestlige Beqaa, som er nær grensen til Syria, og å i stedet dra til flyktningleire i det nordlige Libanon. Kort tid senere ga den palestinske sikkerhetskomiteen i al-Badawi flyktningleiren i Tripoli to medlemmer av al-Abssis gruppe til den libanesiske militæretterretning. Al-Abssi skal deretter ha bestemt seg for å bryte med Fatah al-Intifada og etablere hans egen ekstremistiske og religiøse gruppe, Fatah al-Islam, som satte opp sitt hovedkvarter i den palestinske flyktningleiren Nahr al-Bared i det nordlige Libanon.

I følge Alastair Crooke, som har arbeidet i nesten 30 år i MI6, den britiske etterretningstjeneste, og som nå arbeider for Conflicts Forum, en tenketank i Beirut: “Den libanesiske regjeringen åpner plassen for disse menneskene å komme inn. Det kan være veldig farlig” og fortsatte med “I ble fortalt at innen 24 timer kan de bli gitt våpen og penger av folk som presenterer seg selv som representanter av den libanesiske regjeringens interesser, trolig for å gjøre det av med Hezbollah.” Den største av gruppene, Asbat al-Ansar, befinner seg i Ain al-Hilweh flyktningleir og har mottatt våpen og forsyninger fra den libanesiske internsikkerhetsstyrke og milits assosiert med Siniora regjeringen.

I følge Crooke består Fatah al-Islam av omkring 200 medlemmer, tok over områder som tidligere hadde tilhørt Fatah al-Intifada. Den benekter å ha bånd til Syria og skal ha vært involvert i konflikt med den syriske regjeringen. I følge flere aviser skal den ha sympati for al-Qaida og ha gått inn i samarbeid med salafister fra andre land, slik som Pakistan, Jordan, Algeria og Bangladesh, men fortsatt vært opptatt av palestinsk politikk, og blitt sett på med stor skepsis av den større palestinske bevegelsen, slik som PLO grupper og Hamas.

Det fjerde høyeste ledende medlemmet av Fatah al-Islam, Saddam al-Hajdib, og hans bror Khaled Khair-Eddin al-Hajdib, var blant de mistenkte bak en mislykket bombing på et tysk commutertog i 2006. Bombene, som i følge tyske etterforskere ville ha drept flere hundre mennesker, eksploderte ikke på grunn av feil i mekanismene.

Saddam el-Hajdib, som ble arrestert ved sentralstasjonen i Kiel samme år, ble drept av den libanesiske hær under konflikten mellom Fatah al-Islam og den libanesiske hær i 2007. Det har kommet rapporter som viser at han var på vei til Danmark og at han hadde Odense imam Abu Bashars telefonnummer i sin lomme, dette på tross av at Bashar benekter å ha kjent til al-Hajdib.

Jihad Hamad, som var med på aksjonen, flyktet etter det mislykte angrepet til Libanon og forsøkte å gjemme seg før han anga seg selv til de libanesiske myndighetene i Beirut få dager senere. I følge Hamad, som hevder at han ikke ante at det var en bombe, var det Muhammad tegningene i Jyllands-Posten, som al-Hajdib så på som et angrep på Islam, samt drapet på al-Qaida in Iraq lederen Abu Musab al-Zarqawi, som førte til at de foretok seg angrepet, som i følge de tyske sikkerhetstjenestene opprinnelig var planlagt for FIFA World Cup i 2006, flere uker tidligere, men som de mistenkte hadde gått bort fra ettersom de forutså hvor store skadene ville ha blitt.

En annen episode Fatah al-Islam deltok i var den såkalte Libanon konflikten i 2007, som begynte den 19. mai 2007 da politiet gikk til kamp mot mistenkte i et bankran, hvor bankranere stakk av med 125.000 dollar, en dag tidligere i Amyoun, en by sørøst for Tripoli. I følge Ashraf Rifi, lederen for den libanesiske innenrikssikkerhetsstyrke, ble bankranerne sporet opp til en leilighet i Tripoli som viste seg å være et kontor for Fatah al-Islam. De væpnede militante motsatte seg arrest og en tre dagers lang skuddveksling fulgte mellom sikkerhetsstyrker og militante, og endte med at den siste Fatah al-Islam militante eksploderte seg selv. Men det var i Nahr el-Bared flyktningleiren at den største kampen foregikk.

Den 20. mai sa en talsmann for Fatah til det palestinske nyhetsbyrået WAFA at det såkalte Fatah al-Islam verken var en del av eller relatert til Fatah eller PLO og at gruppen hadde utført flere angrep mot palestinske flyktninger i Libanon og ba de palestinske flyktningene om å isolere dem. PLO representanten i Libanon, Abbas Zaki, møttes med de libanesiske myndighetene for å informere dem om at gruppen besto av ekstremister og ikke var tilknyttet den palestinske agenda. Palestinske flyktningene led, flere ble drept og såret. En al Qaeda militæroffiser advarte den libanesiske regjeringen om å stanse angrepene på Fatah al-Islam eller ”vi vil rive ut deres hjerter med feller og omringe deres plasser med eksplosive bokser, og angripe alle deres forretninger, begynne med turismen og slutte med annen råtten industri… Vi advarer dere for siste gang, og etter det vil det bli elver fylt med blod.”

Den 2. september 2007 tok den libanesiske hæren kontroll over Nahr el-Bared leiren. 39 Fatah al-Islam medlemmer, inkludert al-Abssi, ble drept mens de forsøkte å komme seg ut av flyktningleiren. Frem til da hadde antallet døde libanesiske soldater kommet opp på 158, antall militante på minst 222, og i tillegg hadde flere sivile måttet bøte med livet.

Alt dette fant sted nesten samtidig med Kampen om Gaza, en militærkonflikt mellom Hamas og Fatah som fant sted mellom den 7. og 15. juni 2007 på Gazastripen.

Fatah-Hamas konflikten, også referert til som den palestinske borgerkrigen, eller Wakseh, som betyr ydmykelse, ruin og kollaps som resultat av selvpåført ødeleggelse, blant palestinere, begynte i 2006 da Fatah og Hamas i desember begynte å kjempe mot hverandre om herredømmet. Dette ikke aller minst på grunn av den stadig forverrede situasjonen foranlediget av Israels og den vestlige verdens både økonomiske og diplomatiske sanksjoner. Dette på tross av at konflikten mellom de to allerede hadde begynt i 2005 etter døden til PLO lederen Yasser Arafat den 11. november 2004. International Committee of the Red Cross (ICRC) regner med at over 550 mennesker ble skadd og minst 118 drept under kamp i uken opp til den 15. juni. Både Fatah og Hamas vil ha kontrollen over de palestinske territoriene.

Kampen resulterte i at Hamas tok kontrollen over Gazastripen og satte opp en de fakto regjering, som hevder å være den legitime regjeringen, ikke kun på Gazastripen, men over alle de palestinske områdene. Fatah, som på alle tenkelig sett var innsauset av blant annet Mossad og CIA, kontrollerer Vestbredden, og anser seg for å være den legitime palestinske regjering.

Fatah al-Intifada

Fatah al-Islam

Post a comment or leave a trackback: Trackback URL.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: