Forholdet mellom Kina og Vesten

He Guoqiang, medlem av den stående komiteen i politbyrået i Kinas kommunistparti, besøkte Oslo i sommer.

Forholdet mellom Kina og Norge skal allerede da » selv før årets fredspris ble kunngjort» ha vært i en negativ utvikling, ifølge norsk diplomat.

Norge har siden 1997 ført en årlig menneskerettighetsdialog (MR-dialog) med Kina. De siste årene har kritikken mot denne dialogen økt, hovedsakelig fordi norske myndigheter har unnlatt å evaluere prosessen offentlig for å se om samtalene faktisk fører til endringer i positiv retning.

Nå viser det seg at også norske myndigheter har vært negativt innstilt til hvordan denne dialogen har utviklet seg. I en samtale med amerikanske diplomater i Beijing sier en norsk diplomat at Norge er ”misfornøyd med utviklingen av forholdet til Kina” og at MR-dialogen i 2009 hadde gitt ”null resultater.”

Diplomaten uttrykker også norsk skuffelse over at kineserne i fjor valgte å nedgradere dialogen ved at de ikke var representert på politisk nivå under samtalene. ”Denne skuffelsen ble forsterket da kineserne dømte demokratiaktivisten Liu Xiaobo til 11 års fengsel 25. desember”, heter det i et notat fra den amerikanske ambassaden i Beijing som er lekket av Wikileaks.

Den norske misnøyen med MR-dialogen bekreftes av en anerkjent menneskerettighetsaktivist med svært god kjennskap til både dialogen og de indre forhold på kinesisk og amerikansk side. Han legger til at tildelingen av årets fredspris har akselerert den dårlige tendensen i forholdet mellom Norge og Kina. Liu Xiaobo vant årets Nobels fredspris, til kinesiske myndigheters store irritasjon.

Norge har siden 2008 forhandlet om en frihandelsavtale med Kina. Den neste runden i disse forhandlingene skulle blitt gjennomført i Beijing i desember, men ble utsatt på ubestemt tid. ”Både MR-dialogen og frihandelsavtalen med Kina er døde”, konstaterer den velinformerte kilden, som er usikker på om Kina ønsker å gjennomføre MR-dialoger med noen land i tiden fremover.

Men på tross av dette heveder utenriksminister Jonas Gahr Støre at han synes MR-dialogen har en klar verdi. ”Husk at det er lille Norge som går i dialog med store Kina. Vi kan ikke komme til Beijing og sette dem skolerett og si ”hør nå her.” Generelt sett mener jeg at det er bedre at vi er i kontakt med dem enn at vi ikke er det”, sa Støre.

Handler Nobels fredspris egentlig om å lage fred?

En hegemons siste krampetrekning

Den pågående valutakrigen

USA misliker Kinas økende innflytelse i Afrika

De siste lekkasjene fra Wikileaks, som den britiske avisen The Guardian har offentliggjort, viser at kinesernes inntog i Afrika vekker bekymring i USA og at amerikanerne følger utviklingen med argusøyne.

Kina er på full fart inn som politisk og økonomisk stormakt i Afrika. De afrikanske landene handler i økende grad med Kina, som i løpet av få år vil være kontinentets viktigste handelspartner. ”Kineserne er overalt i Afrika”, sa leder for Afrika-kontoret ved OECDs Utviklingssenter, Henri-Bernard Solignac-Lecomte, tidligere i høst. OECD er samarbeidsorganisasjonen for verdens rike og mellomrike industriland.

Råvarer og jordbruksarealer trekker kinesiske investeringer til Afrika, og med 1 milliard mennesker er Afrika et stort marked for kinesiske selskaper. Ifølge Solignac-Lecomte ser kineserne på Afrika som et marked for billige ferdigvarer. Kina har i flere år tilbudt rimelige lån, gjeldssletting og andre virkemidler for å få større innflytelse i Afrika. Til gjengjeld får landet tilgang til naturressurser som olje og gass.

Asia er verdens verksted. Latin-Amerika kan bli verdens brødkurv. Afrika har naturressurser og jordbruksarealer. En ny økonomisk verdensorden tar form. I fjor overtok Kina som Sør-Afrikas viktigste handelspartner. Det indiske storkonsernet Tata er nummer to på listen over de mest aktive investorene i Afrika.

The Guardian har lagt ut flere Wikileaks-lekkasjer som omhandler korrespondanse mellom amerikanske diplomater i Afrika og Washington:

• Amerikanske diplomater frykter at volden i Kenya vil kunne bryte ut i et enda større omfang enn etter valget i 2008 dersom ikke den økende korrupsjonen håndteres.

• USA ba Uganda om å informere dem dersom regjeringsstyrkene planla krigsforbrytelser på bakgrunn av amerikansk etterretningsmateriale – men unnlot å forhindre at slike krigsforbrytelser ville finne sted.

• Den amerikanske ambassadøren til Eritrea beskriver president Isaias Afwerki som en grusom «forvirret diktator» hvis regime var en «kule unna sammenbrudd»

Kineserne praktiserer en politikk hvor de ikke blander seg inn i interne forhold, der Vestlige stater ofte setter ”god styring” som en betingelse for støtte. Menneskerettighetsgrupper har derfor kritisert kinesernes inntog i Afrika de siste årene og anklager Beijing for å hjelpe noen av de verste afrikanske regimene til å opprettholde makten.

I korrespondanse fra Jonnie Carson, en sentralt plassert amerikansk diplomat i Afrika, blir kinesernes inntreden i Afrika beskrevet som ”en svært aggressiv og farlig økonomisk konkurrent uten moralske skrupler.” Dokumentet gir en viss innsikt i rivaliseringen mellom Washington og Beijing i Afrika. Han legger til at ”Kina ikke er i Afrika av menneskelige hensyn. Kina er i Afrika i første rekke for Kina.”

En annen årsak til kinesisk tilstedeværelse i Afrika er ifølge Carson ønsket om å ”sikre afrikanske stemmer i FN.” ”Har de undertegnet militære avtaler? Trener de styrker? Har de utviklet etterretningstjenester?” Når kineserne for alvor begynner å gjøre seg gjeldende på disse områdene, vil USA begynne å bekymre seg, mener diplomaten.

Men stemmer det at Vestlige stater støtter demokratiutvikling i Afrika? Neppe. USA ga via Kirkpatrick doktrinen, en politisk doktrine tilskrevet USAs FN ambassadør Jeane Kirkpatrick på tidlig 1980-tallet for å rettferdiggjøre amerikansk støtte for anti-kommunist diktaturer i Sør i kontekst av den kalde krigen, støtte til flere regimer som begikk drap og folkemord mot deres folk rundt om i verden.

I tillegg til dette kommer at en rekke diktaturer og kontrarevolusjonære paramilitære grupper opp gjennom tiden har blitt støttet av USA og deres Vestlige allierte, samtidig som mange regjeringer har blitt styrtet og presidenter drept.

Verdens nye herskere (2002), orginaltittel: The new rules of the world, av John Pilger belyser den moderne imperalismens natur. Han avslører blant annet gjennom frigjorte dokumenter hvordan general Suhartos blodige maktoppvisning i Indonesia på 1960-tallet inngikk i den vestlige verdens plan for å innføre en “global økonomi” i Asia. Det finnes en rekke lignende eksempler fra Afrika hvor USA, sammen med sine allierte, har ført en både diplomatisk, økonomisk og militær kamp mot en demokratisk utvikling.

Oljeselskapet Shell

Dokumentet er skrevet etter at Carson hadde et møte med internasjonale oljeselskap i Nigerias største by Lagos i februar i år, og viser også hvordan oljegiganten Shell skal ha infiltrert nær sagt alle nigerianske departement.

Shells administrerende direktør i Nigeria på dette tidspunktet, Ann Pickard, fortalte amerikanske diplomater at oljeselskapet hadde svært god tilgang til informasjon fra regjeringshold. Oljeselskapet skal blant annet ha hatt full oversikt over alle politiske avgjørelser i det oljerike Nigerdeltaet.

Pickard skal ha skrytt av at den nigerianske regjeringen hadde glemt omfanget av Shells infiltrering og ikke var klar over hvor mye informasjon selskapet hadde om forhandlinger i regjeringskretser.

Dokumentene viser også at oljeselskapet skal ha utvekslet informasjon med amerikanske myndigheter. I ett tilfelle skal selskapet ha gitt amerikanske diplomater navnene på nigerianske politikere mistenkt for å støtte opprørsvirksomhet, og til gjengjeld skal selskapet ha bedt om informasjon fra USA om opprørernes militære kapasitet.

Asia-handel løfter Afrika

US embassy cables: US monitors China and its expanding role in Africa

US embassy cables: Shell seeks to share Nigeria intelligence

US embassy cables: Shell says ‘we have people in all relevant Nigerian ministries’

EU sikrer seg strategisk viktige råvarer fra ressursrike utviklingsland i Afrika og Sør-Amerika

EU er villig til å bruke bistand som pressmiddel for å sikre tilgang på viktige råvarer, men kan vente seg hard motstand. EUs behov for, og jakt på, strategiske råvarer blir tydelig kommunisert. Gjennom bilaterale frihandelsavtaler, multilaterale forhandlinger, diplomatiske forbindelser, bistandsprogrammer og et eget råvareinitiativ, skal EU sikre seg strategisk viktige råvarer fra ressursrike utviklingsland i Afrika og Sør-Amerika.

Kommentar: EUs råvarediplomati